Hola! Hei! Hallo! Andre ting som begynne på H og slutte med utropstegn!
(æ va på Verdensteatret i nesten seks tima, og endte opp med å drikke tre doble latte og fire glass vann og da æ gikk av bussen for å gå hjem va æ så over-koffeinert at til og med øyeeplan mine vibrerte. Så det e en utropstegnsdag! Særlig fordi æ fikk en latte av en fyr som jobbe der, han bare kom bort og ga den til mæ og sa «god påske» (bare at han sa det på engelsk), og det va litt søtt (og så kom han bort til mæ etterpå og lurte på om æ skriv en bok, siden æ satt og noterte ned greier, og det va litt søtt og ganske typisk det også (æ vet ikke helt ka det sir om ting at det begynne å bli litt typisk at folk stadig lure på om æ skriv bøker)). sukksukksukk. og koffein. sukk.)

Uansett, æ tenkte æ skulle utsette dokker for noen side håndskrevne notata. Egentlig hadde æ en helhetlig tankegang, men den begynte på en side full av krot, så æ tenkte æ skulle ta med det også, fordi det e så typisk for kordan notatan mine ser ut:

hele setninga e for feige folk.
(haha, irony. æ mente hele tankerekke.) // helhetlige, tror æ

(æ øve mæ på å skrive penere, det tar så lang tid at æ nesten ikke skriv nokka. Det e logisk det.
haha. faen.) // (æ stjal den greia med avbrutte ulogisk innsatte (hah!) haha fra noen.
æ stjel ganske mye, i bunn og grunn)

eg – ein tyv?
// (totally)

(og så les æ eg – ein fyr? og tenke
«øøøh, nei.» tosk.)

En av de tingan (les: retoriske virkemidlan) æ e glad i å bruke e «enten så forstår du det, eller så gjør du det ikke» og æ vet at den e/kan virke slem, unødvendig ekskluderanes og en slags value judgement. Men det æ mene e «det her treff mæ på en måte æ bare kan si «word» til, og det e ingen vits å utbrodere det.» Og om du da ikke skjønne det, om du ikke ser skjønnheten æ ser, så e det ingenting æ kan gjøre for å forklare den. Ihvertfall ikke uten å ødelegge det som e vakkert. (men samtidig. Æ like linja «kisses are a better fate than wisdom/lady i swear by all flowers» og grunnen til at æ like den e fordi en del av mæ tenke at æ heller velge wisdom, men æ syns andre burde velge kisses. Og det kan æ ikke kreve at andre skjønne, sjøl om æ syns det e åpenbart. (æ mene, katti kyssa æ noen sist? (æ e gift med studian mine, nemlig, og dem e deilig, men ikke så gode sengekamerata, med mindre man tenne på papercuts¹)))(æ burde antakeligvis vurdere et åpent forhold eller nokka:>)

Æ lo av mæsjøl før vi skulle til byen, og da broren min spurte, sa æ at det va fordi æ har lesestoff nok til å bli borte til mandag. Og det har æ jo, men det æ lo av va det faktum at æ ikke tok med en Meg Cabot-bok fordi det trakk ned mitt pretensiøse gjennomsnitt. Seriøst, æ har Barthes, Cummings, Swann/Krupat, DN, Hirvonen, Korneliussen og Anzaldua. Det skal ganske mye til for at det virke i nærheten av å være upretensiøst.

(æ vet ikke om sammenhengen der e så enkel å se for folk som ikke bor inni hodet mitt. Men lista over det æ les e et desperat håp om at noen skal si «A Lover’s Discourse e ikke pretensiøst, og Cummings e billig, prøv igjen når du koseles trebindsverk av Derrida og The Wasteland«, men at dem skjønne. Barthes e hjertet mitt og Cummings har sagt alt æ vil si, DN e den fineste avisa (bedre enn Klassekampen? Fy skam!) og artiklan… urfolksfeminisme og alt det der. Alle tingan e vakker på måten æ ikke kan/vil forklare. Tenk å finne noen som forstår det! Æ vet ikke om æ vil det. Da hadde æ følt mæ avkledd og gjennomskua. Tenk om noen så alle delan av dæ du bare ymte frampå om, tenk så skummelt det hadde vært.

[…] a lover should love/in me what I love in myself.//trouble is, we don’t know what we love/in each other. we exchange tapes of songs/to hint at the possibility of a feeling,/admitting nothing, partially exposed/in lyrics so, if pushed, we can deny/we meant the words that way. (The Space Between – Elena Georgiou)

Let us suppose that I have wept, on account of some incident in which the other has not even become aware (to weep is part of the normal activity of the amorous body), and that, so this cannot be seen, I put on dark glasses to mask my swollen eyes (a fine example of denial: to darken the sight in order not to be seen). The intention of this gesture is a calculated one: I want to keep the moral advantage of stoicism, of «dignity» […], and at the same time, contradictorily, I want to provoke the tender question («But what’s the matter with you?»); I want to be both pathetic and admirable, I want to be at the same time a child and an adult. Thereby I gamble, I take a risk: for it is always possible that the other will simply ask no question whatever about these unaccountable glasses; that the other will see, in the fact, no sign. (Roland Barthes – A Lover’s Discourse)

«He esteems my mind and my talents more than this heart of mine, which yet is my one pride … Ah, whatever I know, anyone may know – I alone have my heart» (Werther, som sitert i Barthes)

«I am addressing someone whom you do not know but who is there, at the end of my maxims.»

Kor lenge tenkte æ at æ må lese den igjen? (lenge) og det tok ikke tak, på ordentlig, æ fant den ikke fram før etterpå – når det verste e over – for du kan ikke lese det da, ikke når du e midt i det hele, den kan ikke leses som anna enn etterpåklokskap, da kan du lese linje som «kordan kan du la være å elske mæ når kjærligheten min [til dæ] gjør mæ fullkommen?», men ikke mens du tenke det. (men, i å tenke det, kordan kan du la være, ligg det en innrømmelse, gjør det ikke?, du elske mæ ikke, og æ skjønne ikke koffor, men. Æ e fullkommen og du vil fortsatt ha noen andre.)

How can one not love this me whom love renders perfect (who gives so much, who confers happiness)? […]

3. The truth of the matter is that – by an exorbitant paradox – I never stop believing that I am loved. I hallucinate what I desire. Each wound proceeds less from a doubt than from a betrayal: for only the one who loves can betray, only the one who believes himself loved can be jealous: that the other, episodically, should fail in his being, which is to love me – that is the origin of all my woes. A delirium, however, does not exist unless one wakens from it (there are only retrospective deleriums): one day, I realize what has happened to me: I thought I was suffering from not being loved, and yet it is because I thought I was loved that I was suffering; I lived in the complication of supposing myself simultaneously loved and abandoned. Anyone hearing my intimate language would have had to exclaim, as of a difficult child: But after all, what does he want?

(I love you becomes you love me. One day, X recieves some orchids, anonymously: he immediately hallucinates their source: they could only come from the person who loves him; and the person who loves him could only be the person he loves. It is only after a long period of investigation that he manages to dissociate the two inferences: the person who loves him is not necessarily the person he loves.)

(Og om du ikke forstår det, så kan æ ikke forklare.)

God påske!

¹la mæ være ærlig og innrømme at æ sendte Gøril en melding og sa «ka helvete e papercut på norsk?» fordi æ e blitt totalt hjernedød

Det må forsåvidt sies (det må jo ikke det da, men æ sir det allikavel), at æ nesten vurdere å henge mer på VT, sånn generelt sett, til og med i uke når Kaffe&Lars har åpent, bare fordi det e fint, og fordi dem har DN (og æ e billig sånn sett), men det e nokka med å være der, det føles litt som om alle som går dit heng sammen på en måte, alle kjenne noen som kjenne alle andre, og så sitt æ der, med (minst) en bok og iPod og en skrivebok og e generelt sett ikke tilsnakkanes (æ tror ikke æ ser så veldig welcoming ut), og det føles nesten litt rart, men. Æ like det, å hensette mæsjøl i en slags observatørrolle, å trekke linje og sammenhenga mellom folk (sjøl om æ ikke tenke så mye på dem hverken fra eller til), å se på alle andre uten egentlig å bli sett sjøl. (det e kanskje å anta mye, æ mene, noen ser mæ vel, men æ blir fortsatt overraska når noen huske mæ fra andre situasjona og sånt. Æ e uanselig i mitt eget hode.)