æ e verdens heldigste, del fjortentusen.

Æ va våken for lenge, sov lenge nok, va våken for lenge, og nu har æ sovet for lite. Men til gjengjeld fikk æ nyte over åtte tima (fra halv ti til seks) i selskap med noen av de beste menneskan æ vet om. Kjempenerdate, kjempefulle, kjempevakre menneska, som stadig gjør sitt beste for å få mæ til å enten dunke hodet i veggen eller le så hardt at æ dunke hodet i veggen eller tenke ting æ aldri har tenkt før (for så å dunke hodet i veggen). (æ dunka ikke hodet i veggen en eneste gang, men metaforisk gjorde æ det ganske mye:>)

Og det va idiotiske små øyeblikk som «vent, e det en forskjell på Vibeke Sæter og Vibeke Løkkeberg?»; verdens mest hysterisk morsomme sang om omskjæring; «her sitt vi og diskutere [nokka], mens dem snakke om [ett eller anna stort og litterært]» «Det e fordi vi har drukket så mye Solo» (det va strengt tatt bare mæ det, men æ drakk til gjengjeld to liter); «… så blir det fire snabba» «æ vet ikke med snabban, men æ kommer snapt» «det va da og nokka å innrømme»; samtala om vårres musikalske opprør og oppdagelsa; aha-opplevelsa omkring ting æ ikke har tenkt på før («men du treng jo ikke et ungdomsopprør når det foreldran dine gjør allerede e et opprør i sæ sjøl, man treng ikke å gjøre opprør mot nybrottsarbeid», bare litt bedre formulert. Det e en vakker tanke); og et øyeblikk, halv seks på morran, når den ene delen av mæ tenkte «Siri, hold kjeft» og den andre delen tenkte «men om æ ikke sir det nu, så kommer æ aldri til å si det, og æ må si det» og æ tror æ hadde rett, æ tror det va et sånt øyeblikk kor æ snakka så sakte fordi æ måtte velge alle de rette ordan1, men æ tror æ fikk det til, og æ tror æ fikk fram poenget mitt, og, viktigst av alt, æ tror æ har rett, fordi æ gjør det samme sjøl. (bare ikke på alle måta, fordi æ, tross alt, e overbevist over min egen fortreffelighet. Og beskjeden.)

Dessuten fikk æ verdens beste klem av Stian når æ endelig gikk (for å rekke førstebussen hjem; den va merkelig full), så alt i alt va det den vakreste natta på lenge.

Samt at æ i kveld klarte å formulere en tanke æ har ruga på en stund, hvilket bestandig e flott:

Det øyeblikket når noen sir nokka, sir for mye, eller eventuelt ikke sir nokka, men du ser at det e nokka der, du vet det, i det øyeblikket når du egentlig ikke tenke anna enn å, kjære, tenke å, kjære du, fordi du skjønne, fordi du blir overvelda av kjærlighet for den her personen du kanskje bare har likt eller kanskje knapt har hatt et forhold til, men så plutselig skjer det her magiske øyeblikket og du elske så hardt at du ikke skjønne kordan du noensinne skal klare å slutte. De øyeblikkan kor du vil si æ har aldri elska noen så høyt som æ elske dæ akkurat nu og du håpe det hold, du håpe den andre personen skjønne ka du mene, det e ikke en lovnad om evig kjærlighet, men det e et grunnlag. For om man først føle nokka, så sterkt, en gang, e det bestandig en mulighet for at det kommer tilbake. (så får du bare håpe det videre forholdet ikke bygge på et stadig behov for å vende tilbake til det øyeblikket, for sånt kan aldri framtvinges, kan aldri foreredes)

1we spoke slow
and we spoke lowly
like it was taking more time
than usual to choose
the words to go
with your squeaky sandal shoes
like time is not a thing
that’s ours to lose
[Ani DiFranco – Everest]

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s