om bevisste valg i grada av ærlighet [og lignanens situasjona]

1. Æ skal skrive en artikkel for Bøygen, fordi det tydeligvis ikke e nok at æ skriv gratis for bare en studentpublikasjon. Nu har æ da, til gjengjeld, bestemt mæ for å skrive for en studentpublikasjon tilknytta et universitet æ ikke e student ved. (holdt på å si «e motstander av», men æ e prinsipielt for alle universiteta, så.) Det e jo en ting, men poenget va at æ har hatt en e-post samtale med en fyr, og nu avslutta han den med «Gleder meg til å lese teksten :)» og æ holdt på å svare «Det burde du, æ e dritflink!» Men æ lot være! Fordi egoet mitt ikke e så overveldanes stort, faktisk. (også nevnte han nokka om at det burde være seriøst, men uhøytidelig, og æ måtte sitte på hendern mine for ikke å skrive at det e det æ e flinkest til. Æ tror kanskje my brand of self-aware passe best muntlig.)

2. Æ skreiv en facebookstatusoppdatering av typen «Siri bedriv håndskriftlig metablogging», og her e det æ skreiv mens æ bedrev den (æ mista to bussa fordi æ måtte fullføre ressonementan mine, da vet du at det e dedikert håndskriftlig blogging) (og æ vil bare legge til at æ har sletta en hel masse parantesa, altså, ikke innholdet inni parantesan, men selve de fysiske parantesan, fordi dem gjorde det enda mer usammenhenganes, if such a thing is to be believed):

Bare fordi æ tenke på dæ – hele tida – betyr ikke det at du tenke på mæ. For en trist oppdagelse av den ensidige kjærlighetens grunnlegganes prinsipp.

(og det e det Barthes sir: fordi æ stadig tenke på dæ, forvente æ at du stadig tenke på mæ. Fordi æ vurdere alt æ gjør ut fra ka du ville syns/gjør/tenke (æ tror du tenke); derfor e æ også overbevist om at du [elske] mæ. Og æ innser ikke at det e helt feil før etter at [mi] kjærlighet[a] har tatt slutt, før æ har kommet ut av villfarelsen/deliriumet om at du elske mæ.

Så inntil videre skjønne æ ikke kordan æ kunne gå en hel dag uten å se dæ, for du må jo ønske å se mæ óg? (så æ lage unnskyldninge for oss begge) Du vet jo kor du finn mæ, koffor fant du mæ ikke da?)

Æ vil bare påpeke at æ ikke e forelska, faktisk. Æ bare. like å late som? Heh. Nei. Min modus operandi/default state e forelska (fordi verden e fantastisk og æ e billig på den måten).

Og her e det grunnlag for en tanke om iscenesettelse, om bestandig (som regel) å finne den ene personen du kan spille opp mot. Ikke fordi det nødvendigvis e noen du vil ha, men fordi enhver sosial kontekst fordre en rolle, og du treng noen å spille den rollen for. Problemet, tror æ, ligg i at folk les «rolle» og tenke «falsk», men det e ikke det. Det e, om nokka, tilpasningsdyktig. Personen æ e med foreldran mine e ikke personen æ e sammen med Gunhild e ikke personen æ e på desken e ikke personen æ e på forelesning e ikke personen æ e sammen med Gøril, men det e ikke dermed sagt at dem e vidt forskjellig. Kanskje e det bare æ som ser/vet forskjellen, men – akkurat som æ ikke føle mæ komfortabel med å snakke norsk mens foreldran mine e tilstede – føle æ mæ kanskje ikke komfortabel med å smelte sammen de forskjellige sfæran. Men det avhenge jo bare av person og situasjon. I de mest ekstreme situasjonan sitt æ sjøl igjen i etterkant og tenke «hæ?». (og ja, æ tenke på en situasjon kor æ knapt nok kjente igjen mæsjøl mens æ prata, men det e irrelevant for alle andre. Det e mitt ultimate øyeblikk av iscenesettelse, æ kan aldri forklare noen andre koffor det va rart.)

Og alt det her e åpenbart, men det e fortsatt tanka æ stadig vende tilbake til, fordi dem fascinere mæ1, iscenesettelse og meta-forelskelsen (æ like egentlig ikke ordet forelska, æ foretrekke det engelske crush, det føles mer useriøst, og det e som regel useriøst. Det e som regel hjertebank og latterkrampe, ikke nervevrak og mageknip), de grunnlegganes funksjonan som gjør mæ til det mennesket æ e: latterlig, useriøs og inderlig som æ bare kan være. [som bare æ kan være?]

Det hende, det må sies, at æ føle mæ for ærlig, for naken, æ sir mer [her] enn alle andre gjør tilsammen, æ e ærlig [her] på måta andre bare e [muntlig] når dem e full. Æ lar min ærlighet være åpen for allmenn beskuelse, æ underskriv den med fullt navn, æ uttrykke den i et forum kor den blir for evig. Æ stille mæ åpen for latterliggjøring, æ e en uvelkommen handling unna å bli ledd ut av ethvert selskap2. Men æ eie tankan mine; det va en linje fra en lj-venn en gang: I own my bitchiness. Og det e det æ gjør. Æ own up/innser/e åpen om kæm/ka/koffor æ e, og æ står for det. Æ etterlate tankan mine i et offentlig forum fordi æ ikke e redd [for] dem. Æ kan kanskje – av og til – frykte konsekvensan, men æ vil heller forsvare en tanke enn et nakenbilde æ tok. Så får det heller være en naturlig konsekvens at æ ende opp enda mer naken – om enn bare metaforisk – enn alle de toppløse jentan.

3. Neglan mine e så rød at æ føle resten av mæ ikke helt klare å leve opp til det. (det e den tøffeste neglelakken æ noensinne har eid)

1æ vurdere nesten å lage en tag for bruken av ordet fascineranes, æ e veldig enkel å fascinere

2Det her e en del av en enda større tanke omkring kropp og oppførsel og fordømmelse, men. Kort oppsummert: Så lenge folk like mæ (ikke bare mæ, men i det her tilfellet. Feite folk), e æ snill og grei og hyggelig, men æ e, på ethvert tidspunkt, én uakseptabel handling unna å bli redusert til nokka (ikke engang noen) som e feit og ekkelt og uønska. [notetoself: the only good Indian, the only good person/fat girl. (hmm. «your grandfather was not ashamed of her»?) fyfaen, for en tanke. stick with it?]

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s