Æ satt på bussen og tok mæsjøl i å tenke «svartehelvetefaensatan»

Og, altså, æ e stort sett glad. Alvorlig talt. Æ like å være i godt humør, æ like å dyrke det generelt gode i verden. Æ høre ikke på radio fordi æ foretrekke å velge min egen musikk, fordi det gjør mæ gladere. Æ ignorere ikke alt som e galt i verden, men æ fokusere heller på det som e rett (for mæ), det som e bra, det æ like. Fordi æ like å være positivt innstilt og æ like ikke å frustrere mæsjøl (bortsett fra på sunne måta – for å forbedre argumentasjonen i forhold til ting æ e uenig i og sånt).

Men nu. Æ e så jævlig gretten. Æ e irritabel, æ e sint, æ har den korteste lunta æ noensinne har hatt (æ mene, æ trodde ikke æ hadde lunte, så lang e den til vanlig). Og alt det hadde jo vært greit nok – plagsomt, men greit nok – om æ visste koffor. Men æ gjør ikke det. Æ e bare jævlig gretten. Uten en logisk årsak. I det minste uten en årsak æ kan finne. Æ e slem med folk (og ikke på den måten æ vanligvis e slem, men faktisk slem) og æ har så lyst til å legge ut om kor lite æ like enkelte menneska.

Alt e galt og alt e teit og æ vil ikke være i det her humøret, men æ vet ikke kordan æ kan få det til å gå over. Og det e så utrolig frustreranes. Og på den ene sida tror æ det hjelpe om æ hold mæ unna folk, men på den andre sida vet æ at æ ødelegg mæsjøl om æ trekk eremittendensan for langt. Og æ har litt lyst på en klem, men æ har litt lyst til å bite hodet av alle sammen.

(det mest konstruktive i det hele må nesten være at æ og Alexander lagde en facebookgruppe som hete «Nei til…TING!» – det e ganske deilig å kunne dele frustrasjonen med andre)

(og, ikke si det til noen, en liten del av mæ e kjempefascinert (mmm, favorittordet mitt), fordi æ aldri e så konstant gretten. Hei, æ hete Siri, livet mitt e et sosiologisk eksperiment)

(my breast is cradled in the curb of my guitar, I’m breaking strings and other things, playing hard, I’m not on the rag, but I’m not on the run, I’m fighting the big boys one for one..)

[forresten har æ drømt – i større eller mindre grad, du vet den udefinerbare måten du vet du har drømt om nokka uten at du kan si ka du drømte? – om samme person hver natt i snart en uke. Det e helt sprøtt, og æ skulle ønske æ visste ka underbevisstheta mi hold på med mens æ sover.]