Min anmeldelse av Framandkar, for å veie opp for Universitas sin noget merkelige anmeldelse. Jepp. (og nu må æ springe, så eventuelt anna innhold kommer seinere!)

Solid samling

Tarald Stein
Framandkar
Tiden

Tarald Stein er en homofil, transkjønnet mann. Omslaget på denne boka er veldig beskrivende for innholdet. Så har vi fått det av veien. For det er nok ikke til å komme unna at det ikke nødvendigvis er de poetiske kvalitetene som har gjort dette til det som muligens er den mest omtalte diktdebuten i nyere tid. Det mest imponerende i det hele er at diktene tåler alt oppstyret. Det som kunne endt opp som halvflaue plattheter er heller blitt en god samling dikt. Ikke bare er de gode, de er bunnsolide, med et poetisk innhold som gjør at jeg aller helst vil lese dem i selskap med andre, slik at jeg kan peke ut ekstra fine fraser og fantastiske fornyelser av klisjeer (samt et og annet tiltalende tilfelle av allitterasjon).

Min forståelseshorisont når det gjelder kjønn ligger antakeligvis et godt stykke unna normalen. Nå skal jeg ikke tillegge ’folk flest’ holdninger de ikke har, men reaksjonene jeg har sett bare på omslaget tyder på at undertegnede ikke er normalen i dette tilfellet. Verselinjer som ”eg skulder far min/for denne streken i likninga/xx” er både overraskende enkle og nærmest utenkelig geniale, i hvert fall for dem av oss som aldri har tenkt over akkurat det før. Det samme er tilfellet i ett av mine to nye favorittdikt (det andre finnes på side 84, men det sømmer seg nesten ikke på trykk):

Alt kvinneleg
klumpar seg
i halsen og vert
eit adamseple
som veks umerkeleg
til det fyller luftrøret

Diktsamlingen er delt i to, og om det er noe som trekker ned, må det være at begynnelsen på del to virker betydelig svakere enn resten av teksten, uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor. Men det tar seg opp, og samlingen avsluttes med ett av svært få dikt som faktisk har gitt meg gåsehud.

For alle som noensinne har tenkt litt over kjønn – både sitt eget og rent generelt sett – burde det være noe å hente i denne boka. Så får man heller leve med at det finnes de som aldri vil lese den som annet enn kjønn[s]lig kuriosa.

Siri Gaski