Blæ, æ treng en ukomplisert klem. Æ e ikke sint, men kanskje negativt innstilt til enkelte ting. Mest av alt, egentlig, til mæsjøl, fordi æ har vært negativt innstilt en stund, og plutselig innså æ at det e teit at æ ikke har endra på det æ e negativt innstilt til (eller i det minste har informert om det), fordi det e legitimt. Æ tror i det minste det e legitimt, det e bare det at det ikke nødvendigvis føles sånn. Mine «feminist sensibilities» insistere på at æ sir nokka, men den konfliktsky delen av mæ tenke at det ikke e så farlig. Og så innså æ nokka i forhold til, ting og greier, og framtida og anna sånt tull, men i en mer spesifikk kontekst (æ bare, æ e litt bitter akkurat nu, så derfor snakke æ bare rundt det, fordi det ikke e verdt å si nokka teit som kommer til å gjøre noen sur), og det va litt ubehagelig, men samtidig ikke. For det finnes grense, og æ treng å vite kor æ har mine. (for det vet æ ikke bestandig, siden æ ikke tenke over ting, men den automatiske reaksjonen va akkurat det æ måtte ha for å vite at dem finnes. Takk.)

I tillegg til at æ leste en dritdårlig bok (som æ skal komme tilbake til seinere) og blei frustrert på samisk forlagsvesen (æ tror æ overraska faren min med kor mye det plaga mæ, og æ sa kanskje «og det faktum at [xxx] valgte å utgi det mølet gjør at æ har mista all tiltroen til dem æ noensinne har hatt», but I will admit to nothing) og andre ting. Men det e sol ute og æ har vært sosial og alt e ganske fint, egentlig, bortsett fra de tingan som gneg på mæ, men det går sæ til. Ihvertfall når æ endelig får gjort nokka med det. Dessuten starta æ på en tekst (bare nokka sært, på engelsk) og innså at æ bestandig skriv om forhold som tar slutt, ikke forhold som begynne. De fleste «skjønnliterære» tekstan æ har skrevet i det siste handle om folk som e eller blir forlatt, aldri om folk som blir sammen og e lykkelig. Min modus operandi e mistroisk?

(æ leste gamle blogginnlegg og blei overraska over kor misantropisk æ va tidligere. Æ trodde æ va blitt mer bitter med åran. Tydeligvis ikke.)

Øyvind lurte på kor æ kjenne Tor Håvard fra, og det eneste naturlige svaret va selvfølgelig «Tor Håvard e min bedre hjernehalvdel, vi har kjent hverandre siden barneskolen.» (æ like å ha en bedre hjernehalvdel:>)