Verden!

(hei kjære! æ har en hemmelighet. Det vil si, æ har ganske mange, men, en av dem, vet du. it’s ridiculous how into me you are, eller nokka sånt, æ vet ikke helt. og nei, det e ikke som du tror. Kanskje? Æ bare, æ like de stadige småbitan som dukke opp, dem gjør mæ lykkelig.)

Uansett, æ har et semikolon, det har æ ikke nevnt her enda! Det vil si, selvfølgelig, en tatovering, på venstre håndledd. En usedvanlig vakker, deilig tatovering – som stort sett får folk til å le. Sjøl om den kommer fra dypet av min sjel og sånt:D (en usedvanlig vakker, deilig tatovering som klør som bare helvete [sånn reint billedlig talt], men æ kan jo ikke klø på den, for æ skal ikke pirke i den. Æ e dårlig på sånt, men.)

Æ har ikke ordan i min makt akkurat nu, bare sånn at vi har klarhet i det. Det æ har, bortsett fra tatoveringa mi (seriøst, babyen min, æ lå i senga mi og så på den og holdt på å gråte fordi vi skal være sammen for alltid. Hjernen min, folkens), e kinn som enten e solbrent, eller som blei så forfrossen at æ har sprengt blodkar av kulde (går det an?), æ vet ikke helt, æ klare ikke å bestemme mæ for kordan av dem det e. Alternativ to e mer sannsynlig, sjøl om det va en del sol da æ vandra hjem fra bensinstasjonen rundt halv fem. Æ delte taxi med to persona som også skulle til Kvaløya, hvilket jo va praktisk. Men heller ikke det va poenget, egentlig. (øh, vent, poenget der va at vi delte taxi, men æ skulle av først, så dem slapp mæ av på bensinstasjonen, så æ måtte gå opp bakken, og da va det sol.)

Æ håpe incoherency becomes her, for alt håp e ute i så måte, oh my.

Æ va på Holtsfest i går, på lørdag, va poenget. Med vakre, vakre venna, og andre menneska. Og uten en del folk, noen av dem savna, andre ikke. (hvilket høres slemt ut, men det æ mene å si e at æ blei overraska over kor letta æ blei – one less thing to consider. Og ja, æ e fortsatt bitter for at æ i det hele tatt tenke på det.) Det va en kald, men hyggelig affære. Nesten mer kald enn den va hyggelig, men not by much. (æ vet virkelig ikke ka som e greia med all engelsken for øyeblikket?) Æ tok åtte bilda (dem ligg på facebook), spiste en pølse, snakka med x antall menneska (ikke så mange, æ kunne nok ha lista dem opp), og stakk av med hettejakka til Inge fordi han e verdens mest fantastiske menneske og lånte den til mæ når æ va kald og forfrossen. (1. æ tenkte egentlig at æ skulle hjem en tur for å ta på mæ varmere klær, men så va klokka nesten ni og æ og Alexander satt fortsatt på desken og knota med infoavisa. 2. Æ informerte Inge om at det va en viss sannsynlighet for at han aldri får den tilbake. 3. Det står Oregon på den, det e nok meninga at den skal bli min.)

Poenget i det hele va egentlig at æ, da æ endelig va kommet mæ hjem og sovna, drømte ting. Og det va drømma av typen «hei hjerne, ka tror du hadde fått Siri til å bli kjempefornøyd?» Teite småting og en helt fantastisk historie (det hadde vært en vakker avslutning) og så, i det som må ha vært en helt anna drøm, en setning fra pålitelig hold om nokka æ knapt nok har tenkt, fordi bare tanken e teit. (øh. E æ kryptisk? Æ e kryptisk. Subteksten e at æ klinte i drømmen min. I den andre blei det bare åpna for framtidig klining. Is what I’m saying. Det va omtrent like teit som det va søtt.) Og greia med inkoherensen e at æ av en eller anna grunn har en greie med at æ ikke like å skrive om drømma etter at æ har sovet på dem en natt til. Æ vet ikke.

Det lukte bål av mæ, håret mitt, jakka mi, den approprierte hettejakka, men ordentlig bål, av ved og sånt, ikke sigaretta eller grillbriketta, og æ like lukta, har bestandig syns at det virka som beviset på at man har gjort nokka ordentlig. Snakk om barneoppdragelse. (når man snakke om barneoppdragelse, vi spiste laks i dag, laksesuppe, med laksehoda og alt (makaroni!), og mora mi gjenfortalte historien om når æ, som cirka femåring (vi flytta når æ va seks, så cirka fem virke vettig), hadde vandra bort til naboan (kor ei venninnne av mæ bodde) og spurte ka dem skulle ha til middag, fordi æ va «lei av all laksen». Og det, mine venna, e grunnen til at æ rulle på øyan av laksepølsen som smake pølse. Ekte småbarn spis mye laks. Ekte småbarn som e hemmelige Tanaværinga ihvertfall ♥)

(det ligg nokka i bunn her, nokka som ligne på «æ e glad æ skal til Tana snart, æ e glad æ slipp unna folk, ikke fordi æ ikke like dokker, men fordi æ like mæsjøl mer» (… det va da óg et sted å plukke opp livsvisdom! Sex og singelliv-filmen altså), det høres så slemt ut, men. I like you so much better when we’re not together.)

[æ prøve stadig å finne de rette ordan her, æ prøve stadig å finne den ene kombinasjonen som endelig kommer til å sende dæ over den metaforiske kanten, den hyggelige metaforiske kanten, æ vil at du skal forstå akkurat ka æ mene uten at æ må stave det fram, men æ har malt mæ inn i et hjørne og æ tror malinga tørka, men det va uansett ikke poenget. Æ tror aldri vi kommer til å være på samme sted til samme tid, og det e egentlig helt greit (there, I’ve said it: someone I was could have loved you), men en liten del av mæ kommer stadig til å håpe at vi havne der på ett eller anna tidspunkt. En liten del av mæ kommer stadig til å sitte innemalt i det hjørnet og håpe på at du også dukke opp i samme hjørne, som en bastardisert blanding av husmalings- og boksing-metafora. that’s where the truth is at ♥]