Vil du ha den latterlig lange versjonen av tatoveringshistorien min, finn du den her; den e på engelsk, men æ gidd ikke skrive hele greia på norsk. Æ e så jævla verbose.

Her om dagen skulle æ gå forbi ei dame med barnevogn, og vi gjorde den der idiotiske greia kor begge to svinge samme vei for å unngå hverandre, opptil flere ganga, og tilslutt sto ho stille mens æ gikk forbi og vi lo. (et knapt øyeblikk skreiv æ nesten lolla. min gud, min gud, koffor har du forlatt mæ?!) Det va totalt poengløst, æ bare kom på det.

Uansett, det æ skulle fram til va det æ egentlig hadde tenkt å skrive sist gang, før inkoherensen tok mæ. Seriøst, æ satt mæ ned og tenkte «ja, det har æ tenkt på så lenge at nu vil æ skrive det» og så bare… ordspy. (wordvomit høres mye finere ut enn ordspy. æsj)

Det har sæ nemlig sånn at mens vi va på Holt, så sa Marius at han les bloggen min; hvilket ikke e en overraskelse i sæ sjøl, æ visste det fra før av. Men det fascinere mæ at han e nesten den eneste æ vet om som gjør det. Eller, rettere sagt, han e nesten den eneste som gjør det som æ vet om. (det e en distinksjon der, du ser det, sant?) Æ va nesten innom det her, men det va stort sett bare i mitt eget hode. Hvilket ikke gjelds, fordi mitt eget hode e troanes til litt av hvert, særlig når det gjeld konno- og denotasjona. (kan man i det hele tatt skrive akkurat det sånn?)

Fordi æ vet æ har et publikum, men æ vet ikke kæm. Og stort sett syns æ det e helt greit, bloggen min e hovedsaklig til for min egen del, æ nekte å unnskylde mæ for det som eventuelt skulle finnes i den, men æ syns det e fint at den også innehold dela som e allmenngyldig nok til at andre vil lese den. Men av og til tenke at det minste æ kunne få igjen for å bre mæ utover på den her måten e et bittelite manntall av folk som sir «hei, æ les dæ.» Det her e ikke et passivt-aggressivt krav om at du skal legge igjen en kommentar, æ love, det e mer det at æ e nygjerrig. Dessuten e det jo nokka med at du skal kjenne publikummet ditt.

Og det e ikke som om æ hadde endra måten æ skriv på, egentlig, bortsett fra at æ gjør det. Æ endra den når æ begynte å importere bloggen min på facebook (æ begynte også å oppdatere oftere, så det e definitivt positivt), ikke på store måta, men små ting æ sjøl legg merke til. Og dessuten skriv æ som regel til noen. De folkan som les det ser nok ikke akkurat det (bortsett fra at det noen ganga gir sæ utslag i begynnelsa som «hei kjære!», men det e mest fordi det får mæ til å smile), men for min egen del går det litt i fasa. Æ tenke som regel på en spesifikk person når æ skriv, ikke fordi æ har et behov for at akkurat den personen skal lese mæ, men fordi æ like å ha noen å fokusere på, sjøl om det e ensidig fra min side. Det sir ikke så mye kæm det e, men noen ganga føre det til små endringa i måten æ formulere mæ på («I’m writing this very slowly because I know you don’t read Norwegian very well»)¹, og noen ganga føre det til at æ skriv om ting æ kanskje ellers ville hoppa over. Det fineste eksempelet æ vet om på akkurat det her e egentlig det faktum at æ av og til tenke «ka ville Thoralf sagt?» til ting æ ikke vet om æ føle mæ komfortabel med å si.² Mest fordi det for mæ fungere best å tenke på en spesifikk person, av typen «om æ skriv det her, og vedkommende spør mæ om akkurat det, kan æ fortsatt se dem i øyan?» Om svaret noensinne blir nei vet æ at æ har gått for langt. (det e forsåvidt en klausul som sir at om æ gjemme ansiktet i hendern av flauhet, så e det i orden, da e det tross alt bare mæsjøl det går utover. og æ rødme jo for et godt ord, så det e uunngåelig.)

Forresten Marius, det her kan regnes som metablogging. (Meta-greier e forresten en av de vanskeligste tingan æ vet om å gi definisjona av. Marius spurte her om dagen, og æ nevnte metateater og sånt og holdt på å begynne å snakke om den fjerde veggen og greier, men så innså æ at det kanskje e for mye nerding å påføre folk som ikke studere litteratur.)

(AHAHA, æ tror en tilfeldig forbipasseranes mann nettopp lo av klistremerket på datamaskinen min (Talk nerdy to me) og fortalte om det til fyren han gikk sammen med)

¹æ skreiv det i en e-post en gang, til en jente som va på utveksling i klassen vårres, og det høres jo kjempeteit ut – æ skriv sakte fordi du ikke les så fort – men det æ mente va ikke nødvendigvis (bare) at æ trykke sakte på tastan (sjøl om æ faktisk gjorde det også), men at æ trykke sakte på tastan fordi æ bruke mer tid på å finne ut av om det æ sir vil være forståelig for noen som ikke har samme språklige utgangspunktet som mæsjøl.

²Det e en avart av «ka hadde foreldran mine sagt?», men æ velge å ignorere det faktum at foreldran mine kan lese bloggen min. I akkurat det her tilfellet trives æ kjempegodt med en don’t ask, don’t tell-policy. Thoralf e dessuten flinkere på å dømme mæ på enkelte områda, så det e en vinn-vinn situasjon. (Kanskje ikke for Thoralf da, men æ tror ikke han har nokka mot å være en gretten gammel gubbe inni hodet mitt)