«you wanna do right, but not right now…» [fanfanfan]

Sukk. Æ har tre papirlappa (to kvitteringa kunda ikke ville ha, en ubrukelig liten bit innpakningspapir kor det sto «melis» fra før av, æ antar det ikke va nokka viktig) i baklomma, den ene sir
«I need a love like that (I could do with a little sun on my back, a truck needs a highway, a train needs a track, I need a love like that)»
«I’ve heard all my own jokes and they’re just not funny anymore»
«I always said I love you, I never said I love you well»
(hvilket e Alan Jackson, Ani DiFranco og Jeffrey Foucault, respectively – det skulle være en til, men den glapp før æ fikk skrevet det ned)

Den andre sir «du gjør mæ til et lykkeligere menneske. Hver gang æ ser dæ e det nokka i hjertet mit som gjør et lite byks av glede, (bare) tanken på at æ kanskje kan få prata litt med dæ gjør mæ» fordi det kom en kunde og avbrøyt tanken.

Den tredje: «en del av mæ, innså æ plutselig, vente (fortsatt) på at du skal erklære at æ e den mest fantastiske jenta du vet om* (* ikke person, men jente. can of worms, that) – æ trodde ikke æ va fullt så patetisk, men jo, tydeligvis. (æ vil at du skal være klar over kor mye godt æ har gjort for dæ.)»

Parantesan e der fordi æ innså at ordan va overflødig, eller beint fram feil (æ bruke bare for ofte, egentlig, betydninga tatt i betraktning, det e ganske mye som ikke kan være bare; fortsatt kan ikke være med, fordi æ ikke visste at æ venta, æ visste ikke at æ ville ha det, ikke egentlig, ikke på den måten. fortsatt implisere at æ vet ka æ tenke langt oftere enn æ faktisk gjør.)

Fotnoten e der fordi det virke fotnote-verdig, ihvertfall for min egen del, æ e veldig sjelden en jente inni mitt eget hode (if you will allow me to put it that way, ikke dermed sagt at æ e mann, æ bare e, kjønnsløs (det tok mæ en stund å innse at det kanskje ikke e normen)), men æ vil være den mest fantastiske jenta, æ vil være jenta di, og gud, bare tanken gir mæ lyst til å gå ut og sage ved eller male en vegg eller sykle til Vadsø eller frakte ut elvebåten vårres og se kor langt æ kommer mæ, ett eller anna som ikke virke så ynkelig. (æ prøvde en gang, for ganske lenge siden, fordi han va full og det va midt på natta, nesten, å se opp på (… til?) en fyr gjennom øyenvippan mine, men æ har djevelsk ubrukelige øyenvippa til sånt, så æ tror ikke det funka. Det blei med den ene gangen. det e kanskje det som e hemmeligheten, om æ skulle finne en fyr, at han måtte ha slått sæ til ro med at æ e dårlig på å være jente)

Æ havna i humøret som gir mæ lyst til å kjøpe nokka, reise et sted som ikke e her, gjøre nokka æ ikke har gjort før, uten at æ helt vet koffor, men noen ganga overveldes æ av behovet for å være noen som ikke e mæ, eller i det minste reise et sted kor folk ikke vet at æ e mæ. Æ vurderte kor høyt opp på ironi-skalaen det kommer at æ nesten regne mæ som Tanaværing (heller det enn Tromsøværing, uansett), men at det knapt e noen her som vet kæm æ e. Ihvertfall ikke av folk æ ikke e i slekt med, og det e jo ikke så mange. Noen ganga spør dem, kæm sin datter e du?, noen ganga antar dem at tanta mi e mor mi (ho e gift med onkeln min som e sølvsmeden), noen ganga spør dem om æ prate samisk, og blir skuffa (æ tror ikke det e meninga, men æ ser det på dem) når æ svare ja. (dem like å klage, noen av dem, tror æ, over at sølvsmia som selg samesølv ikke har noen ansatte som kan samisk, e ikke det helt typisk? Ei dame lurte på om søskenebarnsjefen min snakke samisk, æ sa nei og ho svarte «ja, det e jo den der fornorskningspolitikken» og æ kjente den i halsen når æ måtte bite mæ i tunga for ikke å spy for ikke å si «du treng ikke å være her mer, ha det bra!»)

Æ har begynt å si «guri!» eller eventuelt «å guri!», av en eller anna grunn (bare vent, snart kommer æ til å kalle folk for dumrian og tufs og æ vet ikke ka), men stort sett bare når æ snakke til mæ sjøl (det begynte med et bilde av … typen til Åsne Seierstad, tror æ? Æ så det og tenkte «å guri» – fordi han så sånn ut, kanskje minst med positivt fortegn), og æ bruke ganske mye tid på å snakke til mæsjøl, fordi æ ikke har noen andre å snakke med akkurat nu, og i sånn cirka to tima til, for da kommer familien min. Æ like egentlig å snakke med mæsjøl, sjøl om det ikke e det æ gjør, æ prate som oftest til noen (kor mange blogginnlegg har æ stort sett bare prata? ganske mange), æ like å være helt aleina for da kan æ le foran datamaskinen uten å tenke på kordan det ser ut (det skillet der e så fascineranes, det e greit å le så lenge andre folk e tilstede, men ikke når du les nokka, og minst av alt når du les nokka på nettet, det gjelds jo ikke. æ lure på om det e det som e problemet med ungdomskulturen i dag, dem har fortsatt en idé om at det som skjer på nettet ikke gjelds? (sjøl om man ikke e kjæresta på ordentlig før man e kjæresta på facebook) selvfølgelig kan gud og hvermann google dæ, men det gjelds ikke. tviiiiibit!).

Æ treng ny musikk, eller, i det minste, fysiske eksemplara av musikken æ høre på, æ vil ha nye smykka (ulempen med å jobbe i sølvsmia, og vi selg ikke det æ vil ha, æ tror æ vil ha nokka steampunk-aktig, nesten, nokka uferdig og litt skittent, med kanta og hjørna, æ elske smykkan æ selg, men dem har så runde kanta, dem glir som bølga («det e litt fantastisk å tenke på, av og til, at det her e ting som e designa for flere hundre år siden, men at det fortsatt ser moderne ut, det e virkelig tidløst» og noen ganga ser kundan på mæ som om æ snakke feil språk til dem), og det e vakkert, men æ treng nokka som rykke til, nokka som trekk dæ under, eller i det minste true med å trekke dæ under (bølgje, det er du, mot munn og bryst./- druknar du meg? nei, alt godt du veit av/vil du meg, våg frå det vide hav! sukksukksukk, alt e Halldis Moren Vesaas sin feil. I det minste alt utdanningsrelatert)

(og æ trekk i tråda, eller nøste dem opp, når det gjeld musikk, æ høre på coverversjona og tenke at æ kanskje burde finne orginalen, kor mange forskjellige coverversjona av en sang treng du? (når det gjeld Julie & Buddy Miller e visst svaret «ganske mange») Det føles litt som om æ prøve å komme nærmere enn slags kjerne, av nokka eller noen eller mæsjøl, æ vet ikke, noen ganga kommer den her følelsen av at alt heng sammen og det utilfredse i livet mitt vil ta slutt bare æ trekk i riktig tråd eller finn den rette puslespillbrikken, en samtale med den rette personen, en gave, kanskje, ett eller anna usagt, ugjort, nokka utilfredsstilt som bare vente på at æ treff rett og æ drømme stadig vekk at æ e i en butikk og plukke ting fra hyllen æ aldri kommer til å finne her – man treng ikke en drømmetydningsbok for sånt, det e greit, æ vet det.)

Æ har fått to jobbtilbud i løpet av sommeren, det e litt rart. Litt deilig. Litt betrygganes, her æ sitt og burde ha skrevet fjorten side med tekst (to forskjellige teksta, men dog). Verden altså.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s