(moralen her? Siri like unge gutta. *facepalm*)

Pokker. Æ fant fram Adressebøkene, men så la æ dem igjen nede i campingvogna (og der e ikke æ nu), og nu har æ et plutselig behov for å lese. (sjøl om æ egentlig vil ha «Alberto Giacometti skriver» (æ tror det va det diktet het) Det va bare fordi æ plutselig kom på linja «den trege def-tasten på nokiatelefonen min» («det jeg ikke fikk sagt fordi en tekstmelding ikke kan overstige 160 tegn og den trege def-tasten på nokiatelefonen min» nokka sånt, æ huske teite linje). Vi va i Vadsø i går, på torsdag, og kjørte forbi G. Gulliksens gate (fordi æ ville se kirka på litt nærmere hold, vi kikka litt på innvandrermonumentet også, lurte på koffor det ikke e en samisk vimpel der (det e litt rart)), og æ smilte, sa «så gøy, Geir Gulliksen har fått en egen gate» og mora mi sa «det e han forfattern din, e det ikke? Han du bluppa?» («Blurba, mamma, en blurb, ikke en blupp»)1 I følge foreldran mine har æ forfattera, æ tror lista demmes e nokka sånt som Johan Harstad (småironisk, all den tid æ bare har lest noen av novellen), Nils-Øivind Haagensen (duh), Geir Gulliksen (dobbel-duh) og Bjørn Gabrielsen (sukksukksukk). Det e litt fint og litt søtt og litt typisk. Kanskje litt typate også, æ tror æ har en type, en forfattertype. Og det e litt rart at forfattertypen min, den andre kan tolke sæ fram til, stort sett består av menn, men ka kan man gjøre. Dessuten blir vel valget av samtidige kvinnelige forfattera enten Selma Lønning Aarø eller… Selma Lønning Aarø? Trude Marstein, kanskje? Æ burde lese flere norske, kvinnelige forfattera.

Æ har samla mæ en noenlunde imponeranes haug med kvitteringe æ har skribla på, men det e nokka tilfredsstillanes i å komme hjem fra jobb og vite at æ har nokka anna å vise til enn en haug med smil ingen huske (og enkelte som sitt igjen). Æ innså plutselig at æ endelig e gammel nok for den her jobben, æ oppdaga det når min minste medarbeider (ungen til søskenebarnet mitt, ni år yngre enn mæ, utrolig pratsom) på ett tidspunkt totalt mista poenget i en vits og kunden egentlig endte opp med å le av ho, ikke av sæ sjøl. (så ung har æ aldri vært. livsløgn, med en smule sannhet) Æ tror hemmeligheten ligg i å høre alt, men å bli god på å late som om du ikke høre nokka (da slipp du å prøve å le). Hemmeligheten ligg i å kunne smile sjøl når noen sir «har dokker åpent så lenge? Da kan æ jo komme en tur til» (Ikke riktig måte å være en god kunde på) samtidig som du, når noen sir «e du fortsatt på jobb? Går du aldri hjem», svare «Æ venta jo bare på at dokker skulle dukke opp igjen».

Uansett, en av lappan sir «my thing with identity is that I will never say anything new about it, but I keep (having to) rehash(ing) it, because I keep getting confronted with it & with my difficulties to accept my own identity as is, because so few other(s)/(Others) people get it. And that’s frustrating and exhilarating at once; it’s exciting and exhausting to constantly re-evaluate who you are.» Og det e sånne tanka, sånne øyeblikk som får mæ til å bli litt ekstra forelska i hjernen min. På en anna lapp står det «(last night I dreamt of Mississippi ♥) æ har ingenting å si, men så mye å gi uttrykk for. egentlig burde æ skrive den lange «koffor æ elske Tana»-utgreinga, men det føles så åpenbart at æ ikke vil si det. Det e den minst kompliserte delen av identiteten min. ♥ »

Og cluet til å handle med småbarn, eller å selge ting til småbarn (og min definisjon av småbarn inkludere plutselig alle under femten. æ e gammel) ligg i å oppføre dæ akkurat som du ville gjort med voksne, fordi det som oftest ikke finnes nokka unga hate mer enn folk som snakke til dem som om dem e små og teit. (hvilket jo e ironisk, all den tid dem e små og teit, men) Æ oppdaga det når min minste medarbeider solgte nokka til en gutt som va kanskje ni og snakka til han på en måte æ knapt klare å bruke med to-åringa2, og om blikk kunne drepe (så hadde æ vært overarbeida akkurat nu). Ho e definitivt ikke gammel nok til sånt. (æ derimot, handla med en femtenåring (kanskje? La oss si han va seksten, så føle æ mæ ikke *så* gammel og skitten) og tenkte «du kommer til å bli så sjarmeranes når du blir eldre». Det smilet, og de øyan, og krølla. æ fikk litt lyst å klappe han på hodet, særlig når han kom inn sammen med tre småunga (faktiske småunga, av yngre-enn-åtte aldersgruppa) og tydeligvis va verdens snilleste barnevakt.)

(Æ har søn-, man-, tirs-, tors- og fredag igjen å jobbe (antakeligvis, fridagen min e ikke definert enda), æ vil nesten ikke slutte. Men min tyske medarbeider (tysk, dårlig engelsk, litt fransk, veldig søt, ganske stille, ler av vitsan mine) har sin siste arbeidsdag i morra (og da har æ fri), og æ tror at uten ho blir det ikke fullt så gøy. Det e bryllup på neste lørdag (æ vurdere en mix-CD i gave, pluss litt til, æ vet ikke helt), det kan hende vi kjøre på søndagskveld: broren min og kjæresten hannes flyr fra Vadsø på søndagskveld, og det e en viss sannsynlighet for at vi pakke ferdig på søndag og drar da, sånn at vi e i Tromsø i løpet av mandagsformiddag. It remains to be seen. Æ tror det kommer an på kor fyllesyk vi (ahaha) e.)

You were as much in my hands
As water or darkness or nothing
Can ever be held

It’s just flashes that we own
Little snapshots
Made from breath and from bone
(Jeffrey Foucault – Northbound 35 (også en del av en av lappan mine)

1bluppa høres skittent ut

2Siris barnefilosofi: så lenge du snakke til dem som du gjør til et voksent menneske vil dem på ett eller anna tidspunkt bli voksne menneska. Æ e ikke så god med småunga (les: folk under femten). Æ e ikke så god på voksne heller.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s