det tredje siste avsnittet passe ikke inn

Det e to linje fra to forskjellige Patty Griffin-sanga som oppsummere verden for mæ:
«it’s a wondrous world of ridiculous things» & «[she] came from a long line of drinkers and dreamers»

Den første e vel selvforklaranes: verden e fantastisk og rar og grusom og deilig, og sånn e det. Den andre, derimot, e jo ikke fullt så logisk, all den tid. hei, æ hete Siri, æ drikk knapt. Men det æ innså va at æ – i teorien – like folk som drikk, eller i det minste skjønne det. Æ drikk ikke fordi æ ikke vil bli full (så kan man jo finne årsaka til det: æ vil ikke miste kontroll, æ vil ikke noensinne kunne reduseres til en full same, æ har ikke lyst, etc etc), men æ kan godt forstå det behovet for å være utafor dæsjøl en stund, å gi uttrykk for ting du ikke hadde sagt om du va edru, å gjøre nokka du kan angre på dagen etterpå, men samtidig få forståelse for at du gjorde det, for du va jo full. Dessuten e det nokka vakkert med folk som ikke e redd for å være full, fordi fulle folk e absurd idiotisk av sæ. (drømmer-delen må jo være åpenbar, sukk)

(den første Utropia-teksten æ skreiv, tror æ?, va om Patty Griffin (og Nils-Øivind Haagensen og Cat Power og en studie i kor mange av favorittingan mine æ klarte å presse inn på 2500 tegn), æ har ikke lest den på lenge, men i nostalgiens lys va det en vakker tekst, søt og smilanes og sjarmert)

Æ va i Hamningberg i dag, og delte baksete, på den 11 tima lange turen (da inkludert spisepausa, steinplukkepausa og generelle «hei, her kan vi stoppe!»-pausa), med verdens mest forelska småsøsken. Øh, korav den ene e min lillebror, mens den andre har en storebror og dermed også e småsøsken. Det e veldig få menneska æ like i 11 tima i strekk. Forelska kjærestepar e enda lavere på lista. Fordi æ e bitter og vanskelig. Og grunnen til at æ e bitter og vanskelig?

Æ fikk ikke sove i går, fordi æ lå og forberedte mæ til bryllupet på lørdag. Du kan jo lure på kordan forberedelsa det va. Generelt sett va det sånt blodtrykket mitt ikke har godt av. Fordi æ vente på at noen skal spørre mæ ka æ studere, og æ vente på at noen skal si koffor det? eller ka du blir av det? Æ har innsett at svaret på sistnevnte e «lykkelig», men gud, æ e så lei av folk som mene at studian mine e totalt bortkasta. Det drit vel æ i, æ skal ikke tvinge på noen litteraturanalysa eller dikttolkninge dem ikke vil ha! Og som om ikke det va nok, forberedte æ mæ på å, e du same?, kan ikke du snakke samisk? (biru daža, alo dahttu dán ja dien, ja go de dahkká mo hálida, lea aibbas sihkkar ahte su birra dat lea háleštuvvomin), bla bla bla kofte bla bla bla samisk bla bla bla kultur bla bla bla eksotisk bla bla bla så faaaascineranes og, den æ håpe noen kommer med, fordi æ endelig har et svar: snakk norsk («dra til helvete» og om dem murre på det, så fortsett æ med «å, beklager, æ trodde vi skulle bedrive en sånn ordassosiasjons-lek, kor du sir nokka og æ skal svare det første æ tenke på»)

Æ tror et naturlig spørsmål ville være koffor æ torturere mæsjøl på den måten (seriøst, blodtrykket mitt), men det e fordi æ tror det e helt riktig som dem sir, at det beste forsvaret e et godt angrep, eller i det minste at forewarned is forearmed eller kordan det der va. Æ vil heller forberede mæ på et bryllup fullt av idiotiske søringa og bli gledelig overraska enn å forberede mæ på en fantastisk hyggelig kveld og ende opp med å knuse nesa på noen (kanskje ikke så sannsynlig, men. verden kan overraske).

Uansett, på bilturen kom æ opp med min nye menneske-filosofi: alle folkan æ kjenne e puslespill. Noen av dem e sånne enkle, med ferdige ramme og fire brikka, fordi æ ikke e så godt kjent med dem. Noen e bilda æ ikke like, men fortsatt pirke på. Noen e sånne kor æ har hovedbildet og ser at det e fint, og så dukke det av og til opp nye detalja, et par brikka i hjørnan og litt sånt, noen av dem e kanskje ikke mine favoritting, men dem e en del av en helhet, og derfor grei. Noen folk e bare ramma, men kanskje ramma e såpass interessant at æ vil prøve å putte på plass resten. Noen e bare en brikke i ny og ne, når æ minst forvente det, men små puslespill æ kan legge bita til etterhvert, fordi det ikke e hastverk, mens atter andre på ett eller anna tidspunkt plutselig dumpe ned med store dela av bildet på en gang. Og det som e, med hele analogien, metaforen, whachamacallit-en, e at æ e en tålmodig puslespill-legger, stort sett. Av og til ønske æ kanskje å vite ka motivet e av og æ vil vite det nu, men generelt sett har æ ikke hastverk. Æ treng ikke å dele for mye med en gang, æ kan bare vente på de magiske små brikkan som kommer når man minst vente dem, og det hold. Æ syns det e en fin filosofi, om enn ikke særlig nyskapanes.

Hamningberg va vakkert, som vanlig, kaldt, som vanlig, men med litt mindre vind enn vanlig, det va litt kjedelig, æ ville ha bilda av bølga. Æ skreiv en hilsen i gjesteboka på kafeen (sist æ va her kjøpte/fikk æ en lue (av Ragnhild), den her gangen skulle æ ønske æ hadde den med) og tok to rulla med film med fiskeøyekameraet mitt. Det betyr at æ har tatt fem rulla med film i løpet av sommeren, mmmm. Æ tror forsåvidt det sir nokka om koffor æ aldri blir en god fotograf at æ stort sett har kamera-a(a-a-aa-a-a) uten… viewfinder. Ka nu enn det e på norsk. Det vil si, det ene (pop9) har jo, men om du ser i den når du tar bilde, blir det ikke likt i det hele tatt. Derfor e det bedre å bare sikte (da e det i det minste forståelig om du bomme helt). De to andre har ikke, eller, fiskeøyet har, men det e en sånn du feste på toppen, og det har jo heller ikke nokka særlig funksjon. Så i bunn og grunn har dem ikke. Men vi va innom kapellet i Hamningberg, det va en fotoutstilling der, og noen av de bildan va fantastisk. Æ må begynne å bruke speilreflekskamerat mitt igjen. Æ vil ha en digital speilrefleks, men. Æ like å ha bildan mine i fast form. (til å ha brukt datamaskine siden æ va cirka fem e æ utrolig skeptisk til teknologi. Eller så e æ skeptisk fordi æ har brukt datamaskine siden æ va cirka fem)

Patty Griffin har forøvrig også en av mine favorittlivsbejaendelinje: you can cry or die or just make pies all day, I’m baking pies. (det e kanskje ikke så livsbejande, egentlig, for folk som ikke e mæ, men det e nokka endeløst vakkert i ideen om at du kan gråte eller dø eller lage kake. Og æ lage kake. (la mæ spise kake)

Dobbeltforøvrig kan nevnes at vi va på Vardøhus festning (søteste festningen ever? tror det), og dem hadde oppdatert utstillingen sine. Så æ lærte nokka nytt! (og så noen pene presumptivt militærgutta. akk) Og det va litt rart at æ ikke visste det fra før av, men æ kan ikke huske å ha lært det på skolen og æ har definitivt aldri lest krigshistorie på egenhånd, så. Derav en viss overraskelse når æ leste en proklamasjon fra rett etter at vi blei okkupert kor det stod at «for å bevare Norges nøitralitet» har tyskeran flytta inn for å beskytte oss fra engelske angrep. Og det va jo litt rart, for æ trodde dem bare gjorde det fordi dem ville ha hele Europa. Eller, altså, det va jo derfor dem gjorde det (duh), men at det va den offisielle forklaringa også. «Verdensherredømme, jippi!» e jo enkelt nok, forståelig. Men «vi skal ta over beskyttelsen av landet dokkers fordi dokker ikke kan gjøre det sjøl». Fikk mæ nesten til å lure på ka som hadde vært verst av britisk eller tysk imperialisme. (det e jo lett å si at den tyske e verst, for den har vi prøvd, men det e ikke som om britan va så veldig snill dem heller?)

Vakre retoriske spørsmål når æ allerhelst burde sove. I stedet for skal æ høre litt mer på Patty Griffin mens æ gjør ingenting og nyt det.

(most everything means nothing except somethings that mean everything)

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s