og alle folkan va fortsatt de samme

Kiss my ass I bought a boat I’m going out to sea
(tenk å være født mens du enda kunne mønstre på båt og reise rundt i verden – bare så synd æ blir så lett sjøsyk)

Æ e i Tromsø igjen. Æ va på Narvesen, gikk forbi ikke-K&L (hjertet mitt), stirra småoverraska på fronten til Egon (det va. svart. Veldig.), havna på VT og sukka. henført og frustrert og ett eller anna om at hver gang æ kommer tilbake e det enda færre grunna til det, bortsett fra folkan. Folkfolkfolk, æ skal antakeligvis på desken i morra (æ skal på Akademisk kvarter i morra, æ skal definitivt på Platekompaniet i morra, eeee!), og folk. Jippi! (men sukk. alt på en gang) Æ må være flink, effektiv (seriøst, ørten teksta og faktisk viktige ting, alt må gjøres. æ e uorganisert)

Vi kjørte midt på natta, det va interessant. («æ har ikke stemmerett, æ skal sove i baksetet» – det va trangt) Det va bryllup på lørdag, det va litt fint og litt kjedelig (så mange fremmede, så få å prate med (æ e for uetablert), vi gråt alle sammen (æ og broren min så på hverandre, smilte av oss sjøl), æ kunne kjenne klumpen i halsen vokse for hver gang kirkeklokken ringte når gudstjenesten begynte, æ fokuserte på de tykke l’an til presten, det va nokka behagelig i dem (mora mi sa «kæm e han der? æ kan ikke huske å ha truffet han før?» Han va sjømannskirkeprest i Thailand), det e nokka utrolig deilig i å kunne gråte åpenlyst, av lykke. Vi pakka sammen i Tana i går, vi kjørte 23.15, va framme ved huset her 11.13, æ holdt på å gråte igjen, bare fordi ethvert tilfelle av å forlate Tana kan være siste sommeren i huset vårres (det e gammelt og småråtnanes og sånt). Æ blir litt trist av å innse at tilknytninga til Tana antakeligviskanskje dør med mæ og broren min, æ vet ikke om vi har begrepsapparat til å forklare ungan hannes koffor Tana e så viktig («æ blir vel aldri mormor, æ» sa mora mi. «ser ikke sånn ut», svarte æ; min første reaksjon når folk nevne barn e fortsatt «gud (og eventuelle prevensjonsmidla) forby»).

Æ har klipt håret mitt, eller i det minste fått det klipt, av noen som faktisk kan klippe i rette linje (sjøl om det e litt skeivt, dog med vilje, så det e greit), og frisøren min sa «nu blir du søt», så æ kom fram til at æ nok ikke slipp unna akkurat det. Pyttsann. (æ like sveisen, men det e litt kjedelig at når æ endelig har funnet en frisør, så hold ho til i Tana. Men det gjør ingenting, æ klippe mæ jo stort sett ikke oftere enn en gang i året.) Æ skal lage kåseria for Sameradioen til november, æ vurderte nesten muligheten for å lage et slags tema på dem, hår, øyna, tatoveringa mi/håndledd, nokka anna og et om kroppen som helhet, eventuelt om alt det ikke-kroppslige, det hadde vært litt gøy. En gjennomført koherens mellom de fem tekstan, men samtidig en evne til å stå på egne bein hver for sæ. Æ har jo en stund til å tenke på det.

Det finnes andre ting, selvfølgelig, men ikke akkurat nu.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s