the smoke hidden deep in your throat
when you whisper my name

La meg skrive noe vakkert, noe overveldende vakkert, noe som får voksne menn til å gråte av lengsel, la meg bruke profaniteter på en slik måte at de virker som Guds ord, la meg få retoriske evner selv ikke Aristoteles kunne argumentere mot, gi meg ordets makt, og la meg bruke den slik at det fører til herredømme over et domene selv ikke Cæsar turde drømme om, la meg gå til kamp med selve himmelelementene og, når jeg en dag avslutter kampen, la meg bli den fjerde stjernen i Orions belte, la meg være mytologisk i min ufeilbarighet; gi meg alt som tenkes kan, og jeg ville fortsatt ha byttet det ut mot smilet ditt på en dårlig dag.

Æ vet ikke, æ underholdt mæsjøl mens æ satt på VT. Æ har korrekturlest (Utropia) og koselest (lørdagsDN), æ har rabla ned ting, linje fra sanga, fordi det e alt æ klare å skrive akkurat nu, bortsett fra en Ab via som e mer ondskapsfull enn den burde være, men det va for fristanes til at æ klarte å la være. Æ smilte av ting æ ikke har lyst til å dele med noen, fordi æ ikke helt vet ka, kordan det e, og æ har innsett at VT e vakkert fordi æ kan sitte og dingle med beinan på de fleste bordan der. Sånt gjør mæ glad.

Æ har lovt å – på ett eller anna tidspunkt, en onsdag i løpet av høsten – si nokka om kreativ skriving på et redaksjonsmøte, hvilket jo e greit nok, bortsett fra at æ ikke vet ka æ skal si. Æ tenkte kanskje æ kunne nevne en del av førstelinjen æ har skrevet, fordi æ tror det e ganske viktig i å utforme en subjektiv avistekst. Æ tenkte æ kunne si «æ like å bruke alliterasjon, bibelske – og generelt kristne – hentydninga og referansa til ting som ikke egentlig har nokka med saken å gjøre. Men det funke neppe for dokker.» (det e jo idiotisk å skulle fortelle noen kordan dem skal skrive kreativt, enten så gjør dem det, eller så e det ikke mitt problem å prøve å få dem til å klare det) (haha, siste ledd av den setninga der va et vandranes og/å-katastrofeområde)

Æ e merkelig lykkelig, og utilfreds. Æ hadde et absurd behov for å slå noen, eller mæsjøl, i hodet, uten at æ helt vet koffor, det va en sånn dag. Æ e kjempenysgjerrig på å se kæm som kommer på redaksjonsmøtet på onsdag (masse, masse, masse folk, forhåpentligvis), og. Ting e vakker, men dem kunne vært enda bedre. Æ har plana hver kveld den her uka, bortsett fra fredag, og alt e fint, til og med det faktum at æ skal lese Bakhtin e bra.

Eskil sa, når han hørte at æ studere litteratur, «fortell mæ en spesifikk ting du har lært i studian dine», og æ måtte tenke på det, fordi det jo e ganske vanskelig, egentlig, å plukke ut en ting. Men æ fortalte han om nyhistorismen og nykritisismen, å lese teksta bare basert på teksten, eller å lese teksta bare basert på sin samtid. Han lurte på ka æ helle i retning av, og æ kom fram til at det æ tror på egentlig blir den gyldne middelvei. Han nevnte anakronismen i om Adam Smith skulle snakke om virus på mac’en sin, og æ spant videre på det, med tanken om at noen i sin samtid ville snakke om virus på mac’en sin, men at dem også kan ha lest Adam Smith, uten at det e nokka du kan forstå ut fra samtida, det må komme fra teksten. Den typen ting. (Og det va litt fint, fordi Eskil ikke studere litteratur, men han lot mæ forklare det, og noen ganga e det oppsiktsvekkanes fint å ikke bli møtt med «koffor vil du studere sånt?» men heller «hmm, ja, ok, æ ser den»)