Hm. (mmm) Æ har bestilt billett til Oslo! Fra 19. til 22. september, jippi! I tillegg har æ skrevet nesten hele Nordnorgebanen (programmet til Driv, Jazzklubben og litt sånt e ikke sluppet enda, så æ skal vente en stund til, men den e 80% ferdig – æ skulle bare ønske det skjedde ting på søndaga!), æ fikk pirka ferdig på bøygen-artikkelen min (vel, faren min skal lese den i morra, så e æ ferdig. Nokka vettig må man jo gjøre med akademikerfedre også), og i morra skal æ se Wall-E sammen med Gøril og Aud. I tillegg klarte vi å nerde det til sånn at ho kunne installere word-pakken via min CD-leser, det va utrolig enkelt når apple endelig klarte å knote fram den ene greia æ trengte å installere. (det e veldig lite hjelpsomt når en bruksanvisning sir «klargjør den andre maskinen slik at den kan dele CD/DVD-leser» uten egentlig å si nokka om kordan det skal klargjøres.)

Æ hørte på Mari Boine, litt, fordi æ lånte Gula gula på biblioteket, siden vi bare hadde den på kassett. Æ blei litt overraska når æ innså at den kom ut i 1989, fordi nokka i hodet mitt va sikker på at den hadde eksistert bestandig. Det e muligens sånt som skjer med ting du høre på når du e liten. Æ har en enorm svakhet for «It šat duolmma mu» og «Oppskrift for herrefolk», som sæ hør og bør for sinte unge sama:> Forøvrig går iPoden min på en fascineranes musikalsk blanding, det e Mari og Niko Valkeapää og Lyle Lovett og Old Crow Medicine Show og The Dresden Dolls og en hel haug med coversanga av forskjellige typa. (inkludert en av Katy Perrys «I kissed a girl» – den dummeste sangen noensinne, bortsett fra når den blir sunget av en mann. (sånn bortsett fra linja «you know us girls…», men det e sånt æ like. Queer like that and all.) Det betyr også at æ endelig har fått mæ til å høre på den nye Niko-CD-en¹, og du verden, men «Birrat Birra» (Rundt og rundt) e muligens tidenes mest sjarmerende sang!

Og snart skal æ sove, fordi æ e blitt så gammel at tanken på å kunne legge mæ tidlig og bare ligge stille og være til og tenke på alt og ingenting og smile for mæsjøl av alt og ingenting og det forferdelig fantastiske behovet for å fnise av forferdelig fantastisk teite ting e fantastisk fin. (noen ganga, når æ skriv bare for å glede mæsjøl skriv æ helt uten punktum, i lange lange setninge, setninge med «og så gjorde X Y, N smilte, noen ler, står der, blir der (tenk det!), og vi smile, ler, gjemme oss – fortell ingenting, stikk av, ikke egentlig, men blir borte, sammen; «enn om … X?» og æ sir «nei» sir «tror ikke» sir «æ tvile» sir «neppe» og det e liksom greit nok» – den typen, det e så upassanes at det ikke går an, men æ elske å lese det i etterkant fordi det får mæ til å smile og det flyt sånn, selvfølgelig flyt det, det finnes ikke pausa i det, ikke egentlig, et semikolon i blant, dessuten ser æ for mæ alt, vet akkurat kor og katti og som regel e det mørkt og det e litt banalt, men. Æ gir mæsjøl lov.)

Det more mæ litt at æ av og til prøve å si nokka til noen, prøve å innrømme nokka, men at dem ikke får det med sæ. Det e litt fint. Alt e litt fint, egentlig. Æ forstår Bakhtin og føle mæ lykkelig; utilfreds men fornøyd, den som vente på nokka godt, og æ vente nok forgjeves, but I’m used to that by now, dessuten e ikke det så farlig.

Så langt i løpet av uka, regna æ mæ fram til, har æ nok brukt nesten ett døgn på Verdensteatret. Æ vente fortsatt på at noen skal si «Men koffor e du her hele tida?!», men det e ikke så farlig. (æ vente litt på at det skal gå over. kanskje det va sjarmen med Kaffe&Lars, det føltes i det minste som om ingen la merke til mæ, nu føles det av og til som om folk ser på mæ og lure på koffor æ e der så mye. jaja, dem venne sæ vel til at æ sitt i ett eller anna hjørne og e til, som regel helt for mæsjøl. Æ e ganske god på sånt.)

¹noen ganga e tanken på kor bra det kan være mer tilfredsstillanes enn muligheten for å bli skuffa av at det ikke e fantastisk