[…]
she knew what she wanted and it wasn’t
me.
I know more women like that than any
other kind.
[Charles Bukowski – Chicago]

there’s time.
and if there’s not
that’s all right
too.
[Charles Bukowski – How to be a Great Writer]

—

Et VT-øyeblikk

æ brukte hele kvelden
på å lese Bukowski
og du vet ka sånt gjør
med en stakkars sjel
(ikke bare skriv æ
i tynne linje, også æ
vil røyke, drikke for mye,
kjenne (på) upassanes kvinne)
og æ tenkte at det her
nesten blir latterlig
men æ e litt forkjøla
og æ sendte seks meldinge
til seks menneska
som kunne vært her,
i en ideel verden,
men det va dem jo ikke.
og det va fullt av folk
på VT, som vanlig,
så æ satt mæ i en sofa
æ sjelden sitt i
– den på baksida, der ingen e, du vet –
og æ va upassanes
(på min måte)
og tok av mæ skoen
lempa iPod, mobiltelefon
og Bukowski i sofaen
bestilte mæ en kaffe
og ville si, som sant e
«greit nok at du ligne
på Selma Blair, men
æ like smilet ditt
bedre, æ like kaffen
du lage bedre enn den
metaforiske kaffen til
Selma Blair»
(sjøl om det ikke va ho
som lagde kaffen, men en
helt ny fyr, en unggutt
som ikke egentlig
kunne lage kaffe.
han forbedre sæ vel, forhåpentligvis)
og æ satt i sofaen
med de seks sendte meldingan
til de seks menneskan
i Trondheim, Oslo, Kabelvåg
og plassa i Tromsø som ikke e her
og så på folkan som gikk forbi
og leste Bukowski
og tenkte at det her
e det vakreste øyeblikket
æ har opplevd
så fint om æ kunne dele det
med noen
men om æ hadde noen
å dele det med
ville det ikke være like bra.
så kom Morten forbi
og Morten e Morten
(tenk kor mange av vennan mine
æ forklare sånn:
Morten e Morten; Inge e Inge;
dem e sæsjøl lik, det hold)
så Morten sa
«du har et VT-øyeblikk?»
(Morten sa litt til, men
det va irrelevant)
og det har æ jo
æ har dem ganske ofte
(det her e tiende dagen
på rad – minst! – æ e på VT)
men kanskje det hold?
æ har et VT-øyeblikk
og æ ville dele
men æ les Bukowski
derfor blei det sånn her.

æ savne dæ ikke mindre
bare fordi æ sa det samme
til fem andre.

–

i dag vil æ skrive nokka genialt

greia med Bukowski
– bortsett fra at han
hjernevaske mæ til å skrive
sånn her – e at han skriv
som han snakke
– antar æ –
det føles sånn når æ les
og det fungere for han
på engelsk – og sikkert
i oversettelsa også –
fordi engelsk ikke har så store
dialektforskjella
men når æ skriv som æ snakke
eller tenke
så blir det jo
nødvendigvis
ikke bokmål
og ikke-bokmål
gjør sæ ikke på norsk
man blir ikke nokka respektabelt
på ikke-bokmål
og det e jo greit nok
når æ skal bli akademiker
(for da skriv æ bokmål
i akademia skriv man bokmål).
men de dagan
æ les Bukowski og vil bli poet
skriv æ som æ tenke
og blir bitter, ikke poetisk
for æ skriv best
– syns æ sjøl –
når æ skriv som æ snakke
men det hjelpe lite
når ingen kommer til
å lese det
som litteratur
– ikke dermed sagt at
æ tror æ e
litterær, men la oss,
for eksempelets del,
la tvilen
komme mæ til gode –
og æ kunne kanskje
blitt en god poet
– en habil en, om ikke anna –
om æ skreiv bokmål
men æ vil skrive dialekt
fordi æ vil la poesien min
– å du pretensiøse –
være som den vil være
i følge naturen og
tankegangen min.
det e en tap-tap-situasjon.

–

til ei jente æ egentlig ikke har skrevet nokka til tidligere

æ e nesten forelska i dæ
bortsett fra at æ ikke e det
fordi æ vet det e poengløst,
men æ har vært nesten forelska
siden første gangen æ så smilet ditt
og det begynne å bli
ganske mange år siden
og det e litt teit
men hver gang æ ser dæ
tenke æ at æ kunne vært forelska
om du bare ikke va
heterofil.
pluss det der med at man
ikke skal forelske sæ
i vennan sine
men kanskje det e derfor
vi aldri egentlig blei venna:
æ like å være
nesten forelska – i dæ –
nesten mer enn æ vil være
vennen din

det e dårlig logikk
men ganske typisk mæ