Æ så opp og i et øyeblikk kjente æ kordan magesekken min sank, fordi hjertet mitt sukka dypt og dunka borti det og magen min, ka som foregår? Greit nok med projisering og sånt, men det va da vitterlig ikke en del av planen. (sjøl om det e nokka magisk i det, når du ser opp og kan kjenne kordan kroppen din reagere, øyan dine sitt fast og du tenke «gud, det her e teit» men du e så i live, plutselig, og akkurat den delen e litt fin) Men generelt sett e æ skeptisk. Min konklusjon blei at æ tydeligvis drepte hjernen min etter å ha sett Mamma Mia!, det virke logisk. Which isn’t to say I didn’t enjoy it (æ vet ikke helt ka som e greia med engelsken, bortsett fra at æ tenke på engelsk akkurat nu, meget plagsomt), men det va nok veldig greit at æ ikke hadde noen forventninge bortsett fra at det forhåpentligvis ikke kom til å bli akkurat hakket for dumt for mæ. Det blei stort sett ikke det. Dessuten kom æ fram til termen «convenient homosexuality» etter filmen og va ganske fornøyd med det (fordi æ e en sånn en som blir glad når æ kan lage terma på ting).

Egentlig har æ ingenting å si. Æ tror æ skal stikke. (hvorsomhelst ut av denne verden!)

I build each one of my songs out of glass, so you could see me inside them, I suppose, or you could just leave the image of me in the background I guess, and watch your own reflection superimposed. I build each one of my days out of hope, and I give that hope your name. And I don’t know you that well, but it don’t take much to tell, either you don’t have the balls, or you don’t feel the same