Therese: Du rødme til og med når du sir det!

Ka æ sa? Nokka snobbate og upassanes æ ikke vil fortelle særlig mange. (det finnes enkelte ting æ ikke nødvendigvis vil innrømme at æ tenke) Til gjengjeld fortalte æ – og innrømme herved for gud og hvermann – at æ e merkelig tiltrukket av høye, tynne (nærmest spinkle) menn, «det e nesten så man skulle tro at æ vil ha et slags absurd Helan og Halvan-forhold».

Therese stakk innom VT mens æ satt der (ho: æ va her tidligere for å kjøpe kaffe, da va du ikke her. mæ: æ vet, æ va litt seint ute. (korpå ho sa «seint ute?» og æ sa «… æ e teit»), så vi endte opp med å avtale at æ skulle komme på besøk. Hvilket æ jo, logisk nok, gjorde, for å overlevere to flaske Mummi-brus og en særs forsinka bursdagsgave (som for anledninga va pakka inn i en plastpose fra Ark, på tross av at æ kjøpte den i JUNI. Æ sug). Så vi snakka om ting og greier, mangel på andre greier og generelt sett verden, og musikk og litt av alt. Kort oppsummert, liksom:D

Poenget mitt, egentlig, va vel at æ satt på VT i en del tima (as is my wont), og faktisk klarte å lese absolutt alt æ hadde med mæ, pluss det interessante i Morgenbladet (som tilhørte VT), fordi det for en gangs skyld sto interessante ting i Morgenbladet. To utgava av DN, Klassekampen, samt den teite boka æ egentlig ikke skulle anmelde, men som æ plutselig skreiv en nesten-ferdig anmeldelse av. Det e deilig å slakte ting av og til. Og den boka stilte æ mæ udelt negativ til, i motsetning til de tre andre æ har lest den her uka. (Fire bøker på en uke, det e nesten så man skulle tro at æ har sommerferie. Bortsett fra at æ i sommerferien stort sett leste romantisk kliss. Hvilket i og for sæ hadde vært greit nok, men det kunne i det minste vært subversivt romantisk kliss, men det va det ikke. Heteronormativiteten lenge leve, etc)

Bortsett fra det innså æ plutselig at min levemåte (whatnot) tilsir at en dag uten lesesalen går helt greit, men at det e nokka galt et sted om æ ikke har vært på kafé. Æ tror det e litt feil prioriteringe, men men.

Også tenkte æ på nokka på bussturen hjem, fordi æ kom fram til at æ nok burde besøke Therese og Bjørnar mens Bjørnar e våken, det hadde jo vært hyggelig det også. Uansett, æ tenkte «så kan æ snakke samisk til han!» fordi æ snakke samisk til levanes vesena som ikke kan svare (små barn og kjæledyr. to side av samme sak det). Æ snakke gjerne engelsk når æ prate med mæsjøl, og æ snakke egentlig bare norsk når æ snakke med noen. (Æ snakke ganske mye til/med mæsjøl når æ e aleina, æ tenke bedre sånn, så det e litt rart at det hovedsakelig e på engelsk) Æ tenke på norsk og engelsk (sjelden samisk, bare når æ skriv på samisk, knapt nok da), og æ skriv som regel på norsk, en del engelsk og en sjelden gang samisk (når æ skal skrive nokka spesifikt), med mindre æ blande alt når æ driv på og underholde mæsjøl.
(for den som eventuelt lure: æ lærte samisk først (æ va visstnok kjempefascinert når dem snakka samisk på TV, til og med før æ va i stand til å snakke sjøl), men lærte norsk ganske tidlig, fordi bestevenninna mi (som bodde på andre sida av gata for oss, når vi bodde rett ved siden av fengselet) va norsk (lillebroren min hadde stort sett bare venna i den samiske barnehagen, så han snakka litt knøvlate når han begynte. Det e sjarmeranes. Han gjør det ikke nu lenger). Og æ begynte å lære engelsk som femogethalvtåring, eller deromkring, da vi bodde i Santa Barbara (Goleta). Tidlig krøkes som god språknerd skal bli. (thus ends a(nother) pointless lesson in my personal history)