Æ gikk til busstoppet, stoppa opp ved kirka og tenkte «nordlys!» (tenkte egentlig «nordlys! igjen!» – siden det va nordlys i går også), vandra videre, gikk på bussen. Gikk av bussen og bestemte mæ for å ta gangveien opp, fordi det e litt mørkere der, sånn at man kan se nordlyset bedre. Så æ sto på den merkelige snuplassen og snudde mæ etter nordlyset, fordi det dekka omtrent hele himmelen, bortsett fra et område kor Karlsvogna va.

Greia med mæ og nordlys e at æ e ganske sikker på at det sende mæ signala. Og æ vet det høres ut som om æ e gal (men forskera har funnet ut at veldig mange menneska, egentlig, ting tatt i betraktning, høre stemma, så æ e særdeles ubekymra), men det e æ ikke. Tror æ i det minste. Men av og til, når æ har innsett nokka, og ser opp mot himmelen, og ser nordlyset, så e det nokka med at det fortell mæ at æ har rett. (Eller den ene gangen æ så opp, så og så og visste at nordlyset sa «en dag, OK?, en dag kommer æ for å hente dæ, en dag, men ikke enda, ikke nu, inntil videre blir du der, inntil videre e æ her, men æ kan, om æ vil, og du har ikke så mye du skulle ha sagt, men en dag, OK?» og æ kunne kjenne – av hele mitt væren – at æ va enig, en dag. Det e helt greit, en dag skal æ bli nordlys, en dag skal æ prøve mæ som den fjerde stjerna i Orions belte, en dag, men ikke da, ikke nu.)

Uansett, æ vandra der, så på nordlyset og tenkte egentlig på nokka helt anna (tenkte litt på personen som gikk tur med hunden sin, og så på mæ når æ snudde mæ sakte rundt og rundt for å se alt nordlyset, heh), tenkte at det æ egentlig føle at æ mangle, eller, det æ vil ha, det æ syns æ får for lite av, men som man heller ikke kan be om, e noen som hadde anstrengt sæ, noen som hadde gjort nokka ekstra (nokka sånt som: æ vil ikke at du bare skal tenke på mæ, men æ vil gå som en rød tråd gjennom tankan dine), nokka sånt. Æ tenkte det og tenkte at det e ganske teit, og tenkte «men det e jo sant, da», for det e jo sant, en av linjen æ har skrevet oftest i det siste e «æ vil ha nokka magisk» eller «æ vente på nokka fantastisk» (æ vet ikke koffor, det bare blir sånn), æ vil ha nokka æ ikke kan be om.

Og det va da æ så opp igjen, nesten hjemme, og æ så opp og nordlyset hadde tydeligvis kasta arman i været, for det blafra for harde livet, det blafra og gnistra og bent fram ropte «Men for helvete da! Her e æ jo, din idiot, ka mer ønske du dæ egentlig? Her e æ!» og det va nesten så æ lo høyt (bortsett fra at æ ikke gjorde det, fordi æ ikke vil at alle naboan skal tro at æ e gal, det hold at alle som les bloggen min kommer til å tro det), for det e jo sant. Og det e ganske banalt å kreve mer når nordlyset elske dæ, såpass burde til og med æ forstå.