æ vil skrive et kjærlighetsbrev til verden og adressere det til dæ

Æ vet ikke ka æ vil si om Oslo, ikke det at det e så mye å si om Oslo – det bor hyggelige folk der, æ like dem, æ savne dem, men Oslo? Æ vet ikke med Oslo, egentlig. Det e en stygg by, med altfor mange veia og asfalterte plasa og overraskanes mange områda som lukte av urin, og det e ikke så attraktivt. Æ stille mæ likegyldig – offensivt likegyldig – til Oslo, men æ like ganske mange av folkan; æ lar mæ fascinere av at dem æ ser på som unike individa i Tromsø, tilhøre en spesifikk Oslo-type, så kjedelig. Æ lar mæ glede over tilfeldige menneskeobservasjona – Magnus Marsdal på sykkel, John Erik Riley med familie på Mövenpick-butikken, Finn Schjøll og Kiki Sørum arm i arm mens dem så inn et butikkvindu i Bogstad-veien; andre, ukjente menneska, tilfeldige ting, små barn, gamle dame, menn i dress – æ lar mæ glede av bokhandla og et postkort som minne mæ om faren min (Tom Martinsen: Cowboy (med caps) lent mot bil langs amerikansk highway), tilfeldige bøker æ ikke klare å la være å kjøpe, noen CD-a æ må ha (selvfølgelig); detalja som hotellrommet mitt, med Olaug Nilssen på veggen og verdens beste lenestol, en vinduskarm man kunne sitte i, sånt æ like.

Et hotellrom som e en av to plassa som har fått mæ til å tenke «skriveferie, her, takk,» der og i Portland, Bluebird Guesthouse, æ vil bo der i en måned og skrive min første roman, æ vil være aleina i Portland og nyte livet – i 90% av mine våkne øyeblikk e det det æ vil gjøre. Æ vil være ensom og melankolsk, vakkert trist og en god kunstner. Æ skulle ønske æ kunne tegne, men æ skulle også ønske æ kunne være fornøyd som det e. En plutselig sjalusi, overveldanes. Æ vil også kunne gjøre sånt. Æ vil skrive vakre reisebrev fra plassa æ skulle ønske du også va. Æ vil skrive et kjærlighetsbrev til verden og adressere det til dæ. Vil fortelle dæ at æ prøve å smile til fremmede, men ikke får det til. Æ trodde æ så noen, så æ så bort og gikk fort videre. Æ kom til å tenke på når æ va 17 og i Japan, æ vende stadig tilbake til 17-årige mæ i Japan – æ føle mæ mest som mæsjøl på ordentlig i korte øyeblikk, som oftest på reise; ikke fordi æ e falsk ellers – æ håpe æ aldri e falsk – men fordi det e dem æ vende tilbake til for å se mæsjøl, kæm æ e, kæm æ va, kordan æ tror æ ville være; æ har fortrengt mye, eller levd så mye allerede at æ har glemt en hel masse, men de øyeblikkan forblir, kanskje har æ ikke plass til tilfeldige minna fra barneskolen, æ treng plass til tilfeldige minna fra Australia, Venezia, USA USA USA, Dublin, London, Asia, øyeblikk nokka har sagt mæ e viktigere å huske enn hendelsa som knapt fungere som anekdota nu til dags. Æ forkaste lærdommen og tar med mæ min egen livsvisdom, den e ikke så liten som man skulle tro, aldern tatt i betraktning.

Leser du anmeldelser og artikler om diktningen din?
– Alltid. Jeg er helt avhengig av andres vurdering. Jeg blir jo veldig nysgjerrig på hva det er jeg egentlig holder på med.

– Hvis en viser for mye overskudd og humor i diktningen, kan det fort mistenkes for å være platt. Det er en ikke særlig konstruktiv vurdering, synes jeg.

– [M]an får andre erfaringer, erfaringer gir nytt språk. Og her vurderer jeg ikke erfaringer i noen form for hierarki, alle erfaringer er nyttige for den enkelte. Ny erfaring gir nytt språk.

– Det å skrive er som å drømme i våken tilstand. Jo, det er en klisjé, men slik er det, i hvert fall på gode dager. I forhold til hvordan jeg jobber, tror jeg det er så enkelt som å tørre å gi seg hen til noe som er uforståelig i utgangspunktet. Språket er en mental aktivitet som vi ikke helt har kontroll over. Du trenger ikke å forstå diktene dine der og da, men hvis du kjennes pulsen, hvis du merker at det er et nærvær der, så er det fint. Tenkningen kan komme senere.
Terje Dragseth intervjuet av Olav Brostrup Müller, «- Vi må gi oss hen», Klassekampen 06.09.08

[…]
jo
jeg var glad i guttene
og selv om du aldri har trodd det
og selv om terapeuten ser en annen vei
når jeg sier det
så er det sannheten
for de
hadde denne fantastiske energien
som ellers bare er å finne i de
aller minste supersprettballene
[…]
(Bård Torgersen – 11. i Bird imitator)

Og om æ skulle lage en sånn greie som VG insistere på å ha med i portrettan sine, den der «ka består du av»-saken, kor alt skal bli hundre prosent til slutt, så hadde mitt regnskap vært som følger:
15% psykosomatiske reaksjoner
20% projisering
30% fascinasjon
35% kjærleik

Nokka sånt, nokka der. Nokka kjærlig og vakkert.
nokka sånt som æ så dæ da æ satt på bussen, kjørte forbi håret ditt, æ trodde kanskje det va dæ og da du senka hettejakka så æ at æ hadde rett og det va dæ, og det e ikke så mye å gjøre med det, æ ville ikke så mye med dæ, med det, men æ så dæ, da æ satt på bussen; æ smilte, du så mæ ikke.