Eeeeee! Kjære dagbok!
Æ e sjarmert, sjarmert og sjarmert! Og skeptisk til menn med bart! Men veldig veldig veldig for både arkitekta¹ og Das Beckwerk, eller Beckwerket. Sukk, æ likte Beckwerket. Sjøl om han så ut som en cellegiftbehandla Holocaustfange. (muligens den mest upassanes metaforen noensinne. Muligens også en han sjøl hadde satt pris på, tatt i betraktning at dela av fyren virka å basere sæ på å være en drittsekk. Gud at æ like sånt. Gud som æ like sånt.) Og, øh, æ brukte kanskje litt tid på å sukke henført etter Susanne Christensen. Bare fordi ho eksistere. Og Amir Or dansa, sjøl om det kanskje ikke va rette ordet for den rytmiske gynginga. Og håret til Øyvind Berg gjør mæ i godt humør! Og æ smilte pent til gud og hvermann (inkludert en fyr som, æ kødde ikke (for man kødde ikke med sånt), så ut som en blanding av Inge og Emmanuel. Du verden! Om han i tillegg hadde hatt sjarmen til. Øh, tanken min stoppa plutselig). Æ prøvde å selge Knut Nærum til folk, og va plutselig semibekymra hønemor, hvilket, vel. Sånt skjer. Og æ lure fortsatt litt på kor gammel du egentlig tror æ va, men det e ikke viktig. Æ skal sove og æ skal elske og eksplodere i bittesmå bita av litterær lykke. Og æ skal nerde. For det e det æ e flinkest til.

«Æ drikk ikke – bare sprit.» (og dessuten skal æ satse på en uriaspost, men det e faktisk en semi-viktig tanke som fortjene et litt bedre medium enn mine frenetiske halv to-tanka som e veldig på halv tolv, så. Consider this a warning.)

¹Grunnen til at det første æ sa når æ hørte at han va arkitekt va «vil du tegne huset vårres i Tana?» va fordi det egentlig va ironisk. Det gikk dog litt dårlig når han svarte «det hadde vært kjempegøy, men æ tvile på at æ har tid». Pyttsann!