Sukk. Grunnen til at det ikke dukka opp et frenetisk, forelska, nært søvnløst dog sovanes blogginnlegg på lørdag (natt til søndag) va at æ tok sistebussen hjem (03.30, that is) og innså at æ skulle stå opp ganske snart (for å sitte i skranken og smile til folk), så æ la mæ og sovna semi-momentant, etter å ha sukka henført en liten stund. (Verden!) Æ hørte på Knut Nærum, forelska mæ i ideen om pointilistisk historieskriving, hørte på forfattera lese opp ting, og så Hangen til… Samt at æ møtte en sjarmeranes kanadisk arkitekturstudent og en minst like sjarmeranes australsk skuespiller, samt at æ hadde lyst å si til Bjørn Torske at han så ut som en sjarmeranes, gal vitenskapsmann. (Æ e lett å sjarmere e vel i bunn og grunn hovedtrekket med hele uka.) Æ satt på VT og leste Klassekampen og Dagens Næringsliv, tidlig (vel, rundt halv fire på ettermiddagen) på lørdag, så satt vi der etter forestillinga, nesten til halv fire (den synkroniteten innså æ ikke før nu, så gøy!), så satt æ på bussen hjem og holdt på å gråte av emosjonell utmattelse og hadde festivalens inderligste øyeblikk mens en svær, full mann nesten sovna på mæ.

På søndag skjedde det ting. Og greier. Æ satt i skranken og smilte helt til Sigbjørn og Ragnhild skulle prate sammen, da hørte æ på dem. Det va fint, men æ skulle ønske det blei mer tid til en samtale med folk i salen. Æ endte opp med å si nokka da en fyr lurte på om «vi» gjorde samiske handlinga for å føle oss mer samisk («det er kanskje et frekt spørsmål» og det va det jo, men stilt på en høflig måte), og æ følte et intenst behov for å skyte inn med min oppfatning om det samiske (siden alle andre ville komme med sin), det på tross av at æ hate å snakke i offentlige sammenhenga (blææ), og prøvde å si at for min del, så e det samiske bundet sammen med det akademiske, fordi da æ va liten va alle saman æ kjente akademikera, så for mæ, så e det å handle samisk uløselig knytta til ting de færreste kanskje regne som samisk som sådan: å skrive artikla, å debattere, å være akademisk og delta i en diskurs. (problemet, eller problemstillinga, tror æ, ligg i at æ vet at min oppfatning av det samiske e ganske unik. Derfor gir det mye rom for også å akseptere alle andre sine oppfatninge av kordan dem e samisk. Men for ganske mange sama, særlig av de litt eldre, så tror æ mye av det samiske ligg i en idé som føles ganske unaturlig for mange yngre. Og problemet med det e at de eldre kanskje ikke ser at den yngre måten å være på e like legitim som demmes egen. Og det e en kime til misforståelsa og uheldige situasjona.) Etter det endte æ opp med å spise middag med det æ dagen etterpå, i teksten æ skreiv for Utropia, referte til som den «framtidige samiske kultureliten» – også kjent som folk som har stor sympati for greia med å få spørsmålet «å, e du ungen til […]?» Æ gikk glipp av forfatterstudentan (min årlige masochistiske handling e å høre på dem, det finnes ofte et og anna gullkorn, men mye, mesteparten av det e litt teit. Æ kom vandranes inn på VT i det noen begynte på en novelle, den starta med nokka sånt som «han delte et rundstykke. Han ga henne bunnen, han visste at hun foretrakk den. Han smurte smør på sin halvdel av rundstykket —» og siden det va veldig fullt der tok æ det som et hint i retning av at æ burde vandre litt til.) Da æ kom tilbake hilste æ på Karen Anne Buljo, som passa mæ når æ gikk i barnehagen (også kjent som kvinnen som førte til at æ en gang hadde fortalt foreldran mine at alle menn skal røyke og ha langt hår), og så hang æ mæ på alle de kule litterære folkan, fortalte Johan at han e favorittforeleseren min (sjøl om man kanskje ikke skulle tro det ut fra oppførseln min på det siste kurset æ tok med han. Sukk.) og endte til slutt opp med å dra på desken en tur.

I går brukte æ to tima på å skrive en tekst om Ordkalotten til Utropia, æ e fornøyd, men hadde likt den bedre om æ virkelig kunne slå mæ laus og bruke 8000 tegn på den (det va andreutkastet, det første va på 10000, det endelige resultatet va på 5500). Æ vurdere å lage en bloggvennlig utgave, bare for å få utløp for alle notatan æ skreiv i løpet av uka. (æ hadde 18000 tegn med notata, men da e alle tre blogginnleggan tatt med, det og twitter- facebook- og enkelte tekstmeldings-oppdateringe, samt håndskrevne greier og ting skrevet på mobiltelefonen.) Vi kommer tilbake til det, inntil videre skal æ legge mæ (æ e så trøtt), men siden noen følte det va en god idé å peke folk i retning her, følte æ at æ i det minste kunne avslutte uka like usammenhenganes som æ starta den. Greia e, som æ sa til Gaute i dag, at æ ikke har noen problema med at folk finn bloggen min om dem google noen eller sæsjøl eller ka som helst, men når den plutselig blir linka til, så blir æ litt flau – fordi det betyr at noen mene at andre kan/burde/(nokka anna, et bedre ord) lese den, og æ foretrekke å være usammenhenganes for mæsjøl. Samtidig like æ jo å bli lest, men. Det e da enda godt terskelen min for å bli flau e ganske høy (sjøl om æ rødme for et godt (om enn upassanes) ord). (det e forresten nokka med det, æ tenke på det hver gang æ les en av de der «katti har du sist […]?» intervjuan, når spørsmålet e «katti va du sist flau?», det e veldig sjelden æ kommer på katti det skulle være. (i dag va det når æ sjekka mailen min og endte opp med å le høyt, men det va mindre flaut og mest lykkelig overgitthet og tanka om «å, livet mitt!») Æ ende ganske ofte opp med å tenke «å, livet mitt!» – æ like det, æ like at livet mitt av og til skjer litt uavhengig av mæsjøl, at det overraske mæ.)