what I mean to say is *mwah* (som Ani DiFranco også sa)

Den eneste grunnen til at æ eventuelt vil skrive en anmeldelse av Fatso måtte være for å kunne bruke linja «Per Kjerstad har en rolle utseendet hans virker som skapt for – uten at den dermed føles betydelig på noen som helst måte.» Jepp. Om Burn After Reading (eller, som den fulle fulle filmquizverten på mandag sa, «Read before Burning» («… at which point I just hit the floor and started rolling with laughter» som Ani DiFranco sir et sted)) vil æ si at den handle om skilsmissa, sex og spionasje (og at æ syns den va for absurd til å være en straight-laced fortelling, men at den samtidig va for lite absurd til at den virkelig klarte å omfavne det surrealistiske).

Meeeeen, det æ skulle si, det æ har skrevet ned (for the express purpose å skulle skrive det inn her – æ vet ikke helt ka slags nerding det e å skrive nettblogginnlegg for hånd), va at det æ egentlig ville si i det siste blogginnlegget1 va: se på pressefotoet av Ulf Karl Olov Nilsson, han har et tinntrådarmbånd på sæ! ♥ (små hjerta rundt hodet mitt e ofte min første reaksjon på sånne ting) (i det minste fram til et visst punkt – bla bla appropriasjon bla bla)2

Det æ også skreiv va at Therese sa «du like han» (og fortsatte med «æ skjønne det ikke, men æ like dæ for det») og sjøl om folk som oftest hadde ment like på den måten som implisere en forhåpentlig fremtidig nakenhet, så mente ho like som i syns han e hyggelig. Og æ svarte, som sant e, «æ mislike han ikke.» (æ tror æ like han, men vi har ikke snakka så mye sammen, så, du vet) På fredag diskuterte vi (Gunhild, Morten, Stian, Thoralf og æ) det å elske, i en diskusjon som e for komplisert til at æ vil oppsummere den (dessuten va det et tema kor vi virkelig ikke klarte å bli enig om nokka som helst); min tanke om det hele e uansett at æ elske mer jo mer æ e villig til å elske – hvilket e banalt og logisk, men sant. Om æ skulle tagge spesifikke ord på bloggen min hadde æ endt opp med et ukjent antall tilfella av elske – og æ ser ingenting galt i det. Æ elske ikke spesifikke [ting (av mangel på et mer forklaranes ord)] mindre bare fordi æ elske mye [ting]. (selvfølgelig va tankan til alle de andre mye mer velutvikla enn mine (noen ganga gir Morten mæ prestasjonsangst i å tenke, bare ikke helt)).

Og det æ egentlig ville skrive om, bortsett fra tinntrådarmbåndet til UKON, va folk som tar på hverandre/the act of touching (akten i berøring har litt andre konnotasjona, men æ kom ikke på det rette, norske ordet for act). Men æ kan ikke forklare de tingan med ord: kjærestan på VT som gikk forbi hverandre, ho sto med ryggen til, han lot hånda si gli over armen hennes – en konstant bevegelse på vei bort – og i ett øyeblikk strøyk dem fingran over hverandre håndflate med smått utstrakte arma — og æ har aldri hatt så lyst på kjæreste som da æ så det, men kordan skal man skrive sånt? Æ like Nan Goldin sitt bilde The Hug, men æ foretrekke de flyktige situasjonan. Æ skjønne behovet for å holde fast, men det e de ufotograferbare øyeblikkan, halvparten av et smil, et halvt sekund med blikkontakt, som tiltrekk mæ. Æ skulle bare ønske æ va så flink å skrive at æ kunne beskrive dem ordentlig.

1fordi æ ofte starte et blogginnlegg med to-tre ting æ vil nevne, ikke nødvendigvis nokka stort, men bare en liten detalj æ vil ha nedskrevet, for the record (and I’m sure there’s one being kept somewhere) (som noen andre sa en gang)

2æ burde lage et blogginnlegg om appropriasjon og sånt, et som e vettig og gjennomtenkt og som æ kan linke til når æ ikke gidd å fullføre de resonnementan. La oss si det sånn: om du les nokka (nokka flippant, la oss ikke lyve om sånt) og vil vite ka æ egentlig mene, eller vil at æ skal utdype, så kan du bare spørre. Problemet med å skrive hovedsakelig bare for mæsjøl e at æ veldig sjelden tenke på kordan andre vil reagere – bloggen e en kommunikasjonsmåte, men æ e dårlig i å bruke den sånn.

ps. om UKON: mannen e psykolog (og poet, duh), og æ innså at om han i tillegg hadde vært laksefisker, så hadde æ smelta hen i så stor grad at æ antakeligvis ikke kunne holdt mæ på beinan lenger. Laksefiskerakademikerpoeta e tydeligvis en svakhet. (seriøst, æ blir nesten litt ør av tanken)

Urelatert PS. Noen ganga blir æ litt glad av tanken på kæm som kan lese bloggen min. Ikke fordi æ har et stort behov for å bli lest, men fordi æ vet at æ har gjort mæsjøl lett å finne, og at det antakeligvis føre til at folk finn mæ, og at folk les mæ, og at det bestandig e en mulighet for at noen æ treff for første gang vet mer om mæ (enn noen av oss e komfortabel med:D) enn man skulle anta. Det gjør ingenting, æ e veldig for det identifiserbare i nettet (så lenge det e selvvalgt), og det e en fin tanke, at vi kan streife borti hverandre på den måten – det digitale blir kanskje aldri på høyde med det faktiske, men det e nu nokka det også.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s