æ har tro på Barack Obama, æ.

Her e greia: æ erklærte for en stund siden at Nils-Øivind Haagensen va min forsvarsløse elsken (fordi Morten ikke kunne skjønne koffor æ like han), men det æ ikke hadde tenkt over akkurat da, va at ganske mye av alt æ elske, ganske mye av alt æ tror på her i verden, består av forsvarsløs elsken. Æ e en person som i bunn og grunn tror, tenke og føle i mye større grad enn æ vet og beslutte og alle de andre fornuftige tingan. Æ e dårlig på magefølelse når det gjeld å ha rett, men magefølelsen min på ka som føles riktig, for mæ, e uovertruffen.

Klassekampen har en spalte i en og anna avis (det e sikkert et mønster, men æ huske/vet ikke ka det e) kor dem spør om folk elske fedrelandet sitt. Og for ikke så lenge siden va det en mann som svarte «nei.» Hverken mer eller mindre, uten forklaring, uten begrunnelsa, uten forbehold. Nei, æ elske ikke fedrelandet mitt. Og æ stoppa opp (æ bladde gjennom den mens æ sto på Narvesen, æ pleie å gjøre det, sjekke de fire siste siden (kulturdelen), se om det e nokka spennanes der) og tenkte «kan man si sånt?» Kan man bare si «nei, æ elske ikke fedrelandet mitt»? Føles ikke det litt… upassanes? Men så oppdaga æ jo at æ ærlig talt ikke elske Norge æ heller. (og her kan vi sette inn en tankerekke om det å være samisk, om å egentlig, i så måte, være uten land, fordi æ ikke e komfortabel med å si at æ e norsk) Og æ kan ta forbehold, æ, æ elske Seida (Vestre Seida, vel og merke), æ elske bita av det, æ kjenne en dyp glede når det dukke opp bilda og æ tenke «e det fra Norge?» og det vise sæ at det e det (bilda av hus og bygninge, ting som slår mæ som veldig norsk, som ikke e av fjorda og fjell og typisk norske ting), men det e gjenkjennelsesglede, gammel vane mer enn nokka anna.

Til gjengjeld elske æ USA. Æ elske USA, æ har elska USA så lenge æ kan huske (siden æ va fem og et halvt, siden vi bodde i Goleta, siden sandstrender og avokadotrær i hagen, siden vi plukka appelsina og nokka av det første broren min lære å si va «bye bye!»). Æ elske USA fordi vi kom til Seattle i desember 2006 og det første æ så når vi gikk ut på parkeringsplassen (på jakt etter den bittelille bilen Mari-Ann har hatt så lenge æ har kjent ho, og det e ganske mange år det også) og det første æ så va en bil med en sånn gul sløyfe. De gule sløyfen som står for «support our troops». Og æ så den gule sløyfa og tenkte «faen. faen. faen.» helt til æ kom nærmere og så at det sto «Support Our Troops. Bring Them Home.» Og det e Seattle og det e ikke «the real America» i følge enkelte folk sin retorikk, men æ elske USA, og æ nekte å tro at de delan av landet æ elske ikke gjelds. Som en slags absurd tvibit for folk som ikke vil erkjenne heterogeniteten.

Æ elske USA, æ føle mæ hjemme der (på måta æ ikke gjør her), æ fikk en overdose av «God Bless USA» og flagg og alt det andre mens æ satt på en buss fra St Louis til Chicago (fordi toget va avlyst fordi det va dårlig vær, minst fem minusgrada) og æ tenkte «fy faen. fy faen. HELVETE SOM DOKKER MASE!» og før det va æ utsatt for en mann i Missouri som mente Rush Limbaugh va en fin fyr og om æ hadde smertegrense, så va den nådd, men det endre egentlig ingenting, for æ elska fortsatt USA og æ elske USA sjøl om lista over kritikkverdige ting e milelang, sjøl om æ syns det e absurd at abort e en kampsak. Og æ får ikke sagt det æ vil si, æ har ikke de rette ordan; uansett kor lenge æ skriv, kor mye æ snakke, så blir det ikke tydelig nok, og det e plagsomt. Men det æ vil si, det æ vil fram til, e at de siste seks åran har æ hatt et forklaringsproblem. De siste seks åran har æ endt opp i et ukjent antall samtala kor æ har sagt ting som «jo, men…» og «ja, selvfølgelig, men…» og «æ vet, men æ kan ikke nokka for det..» og æ har ledd oppgitt av mæsjøl, ka kan æ gjøre liksom, æ blei hjernevaska som småunge? Og det har vært kjedelig, men min forsvarsløse elsken har ikke tatt slutt av det. Men nu, æ kan si at æ elske USA, æ kan forsvare det, æ kan forklare det, æ kan peke på Barack Obama og si «derfor». Og det e ikke fordi æ har en eller anna teit idé om at han skal være Jesus, som så mange andre tror, det e ikke fordi æ tror han skal redde verden, men fordi magefølelsen min endelig kan stemme overens med magefølelsen til andre. Og det e en «change I can believe in». ♥

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s