some folks were born with a foot in the grave, but not me of course

Æ vet ikke helt ka det sir at æ satt på bussen og plutselig tenkte «Dar [Williams]!» bortsett fra at æ hadde et behov for å høre «When I Was A Boy». (Og «Alleluia» og «Mark Rothko Song». I det hele tatt bare The Honesty Room, det e en stund siden sist.) Og egentlig kan det hele her bli overtatt av teksta fra de nevnte sangan (bortsett fra at det egentlig ikke e nokka æ kan sitere i «Mark Rothko Song», ikke uten å forklare at den biten får mæ til å tenke på det, den linja får mæ til å tenke på ho, teksten som helhet får mæ til å tenke på faren min, nesten, og den linja som virke mest folkevennlig e «your behaviour is so male, it’s like you can’t explain yourself to me» og det e jo litt slemt (æ har vent mæ til, tidligere, på engelsk, å stort sett bli lest av jente/kvinne/folk uten klar kjønnsdefinisjon/ikke menn, æ lure på om det gjør en forskjell?)

It’s a secret I can keep/Except when I’m tired, except when I’m being caught off guard/I’ve had a lonesome awful day

Det va de linjan som gjorde at æ søkte ho fram, eller, ønsket om å huske kordan de linjan va. Fordi æ kom fram til at dem nok forklare humøret mitt akkurat nu, eller. Ikke humøret, behovan mine. Nokka sånt udefinerbart. Nokka æ i facebookstatusen min reduserte til «en klem eller en Inge,» og det e kanskje så enkelt? Æ savne Inge fordi æ ikke hadde problema med å være patetisk og klengate og si «æ treng en klem» til han (æ vet ikke koffor, det e egentlig det merkeligste, det æ skjønne minst). Og det e derfor det e litt synd at han flytta til Oslo, det e veldig vanskelig å være klengate på folk som e ørtenzilliona mil unna. sukk.

I said I’ll be fine, but I don’t think that I will

(det hørtes mye mer depressivt ut enn det burde) Og æ tenkte det igjen, alle de tankan æ vet æ burde holde mæ for god for, alt æ vet e galt, men ikke helt klare å overbevise den lille stemmen bakerst i hodet mitt om. «men, om du faktisk e likanes, koffor e det da at folk ikke like dæ? Kordan kan det ha sæ at du ikke har hatt kjæreste på… lenge? Ka som egentlig e galt med dæ? Ka du gjør galt, kor det e du feile, koffor får du det ikke til, e du egentlig – i bunn og grunn – uelskelig?» Og æ så på seriemonogamiet til [noen] og blei litt forundra. Kordan kan det ha sæ at noen får til seriemonogami, mens andre, mens æ, mens et ukjent antall av de smarteste, vakreste, mest fantastiske folkan æ kjenne, ikke får det til? Ka det e æ ikke ser i dem, ka det e andre ser, som gjør at dem rygge unna? Eller ser dem det bare ikke? Æ skjønne ikke. Æ leste en gang et blogginnlegg som oppsummerte året til personen som skreiv det, og det blei avslutta med [parafrasert:] «den største forskjellen består i at æ i år har noen æ kan kysse ved midnatt, og det betyr mer enn æ noensinne kan få sagt.» Og æ tenkte «fy faen, så patetisk. Om det e alt du sitt igjen med av året ditt, så e det totalt ubrukelig.» Fordi æ e slem, men æ e tydeligvis også uelskelig, så æ antar æ får det æ fortjene.

Bare tenk, om æ faktisk kunne få en klem1, så hadde verden sluppet den patetiske bittersuppa æ for øyeblikket ikke klare å svømme mæ ut av.

1problemet, eller greia, poenget, ligg jo ikke i å få en klem, æ har fått minst to i dag, men det skal liksom være den rette typen klem, fra riktig person, nokka sånt, nokka ubegripelig i det, æ vil ha en klem æ kan leve på, lenge

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s