Æ lure på om Miljøagentene-reklaman virke litt mot sin hensikt av og til? Små barn e jo gjerne kjempeplagsom (og veslevoksen) fra før av, koffor i all verden skulle man melde dem inn i en gruppe som oppfordre dem til å bli enda mer plagsom?
Forøvrig stoppe æ opp hver gang æ høre starten på den ene sensodyne-reklamen, fordi det høres ut som om tannlege(assistene?)n sir «ereksjoner er et voksende problem» – ikke det, av og til e sikkert det også sant, men det virke svært upassanes å si sånt på TV. (om du ikke har sett reklamen så kan æ berolige med at æ e forholdsvis sikker på at det ho egentlig sir e erosjoner. Du vet, sånt som skjer med jordmassa, tektoniske plate, greier)
Uansett. Æ hadde nokka å si, men æ tror æ fortrengte det? Æ tror det handla om kaffe. Eller kafferelaterte eventualiteta. Å ja! Æ bedreiv litt økonomisk utregning og innså at det e skummelt kor mye penga æ hadde spart om æ enten slutta å drikke kaffe, eller skaffa mæ en jobb som gjorde at æ ikke lenger trengte å betale for å drikke kaffe. Kanskje æ hadde vært en god barista, men vet jo aldri. Æ har i det minste lang erfaring i å sukke henført etter dem, det burde telle positivt. (Æ vet at det e jobben demmes å smile pent og gi mæ kaffe, men det får ikke hjelpe, æ blir like sjarmert hver gang, uansett,) Mmmm, kaffe(relaterte menneska).
Og æ har ombestemt mæ: æ e ikke en enkel sjel. Men æ e enkel å glede. Fordi æ leste et sted, en samtale mellom to persona kor den ene sa «men det e så mye enklere å knekke dem [karakteran, menneskan], det finnes en million måta å gjøre det på,» og den andre svarte «men det finnes minst en million måta å glede dem på.» Og æ tror det finnes en million måta man kunne glede mæ på, men det e et begrensa antall som hadde gjort mæ trist. Men til gjengjeld e de triste tristere, mer permanent – det e kanskje der det ligg? Det e et konstant arbeid å skulle glede sæsjøl – og andre – det virke mye enklere å la alt det triste akkumuleres. Det skal så lite til for at det triste forblir trist, for at all gleden du hadde forsvinn. Og den har begrensa varighet; æ kan fortsatt bli flau av ting som skjedde for ti år sida, men æ huske ikke ka æ va glad for da. (Ikke det at æ va verdens lykkeligste menneske da æ va femten, så det e kanskje ikke et genialt eksempel, men allikevel.)
Æ brukte ettermiddagen på å fortelle foreldran mine om et teaterstykke vi så en gang for lenge siden, mora mi sa først «nei, det kan æ ikke huske,» men så nevnte æ at Kai Somby va med (spilte hovedrollen? sang alle sangan?) og ho sa «hmm, ja, det..» og seinere sa faren min «ja, det ja!» Han tror det het Earalagan, eller nokka sånt, det va en Inger Margrethe (nokka sånt) som hadde skrevet det, og vi kom fram til at det neppe va Beaivvás som spilte det, men æ tok feil. Æ trodde bare ikke æ huska nokka som helst fra et teaterstykke æ sist så i 1992. Æ va ni år i nittennittito, det e sytten år siden. Det va nokka der som traumatiserte mæ. Bortsett fra at det e løgn, æ tror det va nokka som tiltrakk mæ, æ tror det va skummelt og høylytt og det va nokka med karakteran (alle menn skal røyke og ha langt hår, det sa æ noen år før, når æ gikk i barnehagen, fordi det hadde favorittbarnehagetanta mi, ho æ traff igjen under Ordkalotten i år, passanes nok), omtrent som en båttur i Australia og æ sto på det øverste dekket, og så ned og syns nesten det va upassanes, det dem gjorde, de folkan på dekket under oss – mens vi så på den bittelille haien, verdens minst skumle hai – det va jo ikke det, det va kanskje upassanes for en åtte? ni?-åring, men det va ikke upassanes – kæm va æ som niåring? Ka va det som skjedde med mæ? Æ skulle ønske æ kunne gjenfinne hodet mitt fra da æ va ni, æ tror æ va et fantastisk, lite menneske (æ tror æ hadde absurde moralske grense), det e i det minste første og eneste gang æ e blitt brun (bortsett kanskje fra halvåret i Goleta), siste gang siden den gang, æ har vært bleik og solfattig siden. Kanskje va det de moralske grensen som fjerna lysta på sol, kanskje fikk æ permanent varmesjokk? Gudan vet, Australia vet, æ har en hemmelig romanse med et land æ ikke har vært i siden den gang, en hemmelig romanse med langhåra menn (men ikke egentlig), en hemmelig romanse med absurde moralske grense, æ tror æ e hemmelig forelska i mæsjøl som niåring, men uansett, æ kom til å tenke på det stykket i dag, og æ les boka om Beaivvás, historien demmes, og æ leste om ganda ja golleloddi, det va noen bilda i boka, og æ blei overfalt av gjenkjennelsen. Barndommen min!, se kor ung alle skuespilleran du har sett hundre ganga siden da va!, kulissan!, æ sjøl som bitteliten som publikummer, alt, alt alt. Og når æ va bitteliten, den gang da, for lenge siden, når mora mi satt mæ foran TVen hver gang dem sendte nokka på samisk og æ satt og fulgte med. Det e nokka der, vet du, nokka med identitet, nokka med å vite, med bestandig å ha visst det, det e der det essensielle ligg, ihvertfall for mæ.
side opp og side ned 