et ja med modifikasjoner.

«Buzz Aldrin har bursdag – sjøl i alt mylderet» står det øverst i en side i notatboka mi. Æ leste det i Bladet Tromsø, og noterte det i datooversikta i kalenderen min. Buzz Aldrin på den 20. januar, som om det e nokka æ burde huske. Æ glemme stadig å skrive inn «Talk Like A Pirate-day,» men æ tror den e i oktober eller deromkring, så æ har ikke hastverk.

På bussen til byen tenkte æ at æ va lei av å skrive om mæsjøl, så æ kom fram til at æ skulle skrive om noen andre, bare for å prøve. Siden æ e et fantasiløst menneske bestemte æ mæ for å skrive om noen som va på VT mens æ va der. Derfor skjedde det her:

Hadde du spurt i et spesielt selvkritisk øyeblikk av selvinnsikt, ville han nok innrømme at han drakk for mye. Heldigvis hadde han ikke så mange slike, dessuten drakk han aldri alene, og det var naturlig å ta en øl når man traff på venner. Det var ikke hans feil at stamstedet hans som regel inneholdt noen han kjente – eller at de bestandig dukket opp før han hadde klart å overbevise seg selv om at han kunne ta en kaffe og gå hjem igjen.

Dessuten hjalp det på med litt øl, egentlig var han en nervøs type, han bet negler og hver gang han tok lua av hodet tok han seg i å dra håret sitt bak ørene, igjen og igjen. Han roet ned når han drakk, han ble mindre selvbevisst, han kunne sitte og se ut vinduet uten å lure på hvor mange biter det ville knuse i om han kastet seg gjennom det (én gang hadde han sagt det til noen – i en samtale hvor det var en viss kontekst – og til det bestyrtede ansiktsuttrykket hadde han ledd det bort, sagt «noen ganger tenker man jo de merkeligste ting!» Han sluttet å drikke sammen med den mannen ganske raskt etterpå).

Dessuten gjorde det ingenting at han drakk; ikke bare fordi drikkingen hans ikke var et problem, men også fordi han hadde en livsstil som tillot slikt: han hadde fast jobb – godt betalt; noe han var flink i – han bodde alene og hadde ingen barn – kjæresten hans hadde ett barn, men det var ikke hans og de var ikke egentlig kjærester. Han levde i det store og hele en ganske perfekt ungkarstilværelse, og alle visste jo at en ungkarstilværelse krevde mengder av alkohol.

Det var ikke egentlig meningen å stadig vende tilbake til alkoholen, men den var en konstant tilstedeværelse (én gang hadde han tatt en av disse «har du et alkoholproblem»-testene de slibrige dagsavisene likte så godt, og selv om han hadde svart ja på mer enn tre spørsmål – seks av dem, faktisk – var alle et ja med modifikasjoner; han skjønte at andre brukte «ja, men…» som bortforklaringer, men i hans tilfelle, i hans jobbsituasjon, var de relevante).

Vennene hans var gått, kanskje var de egentlig bare bekjente, folk han snakket med ofte nok til at de var noe, til at de var på hils, uansett – han drakk opp, gikk ut døra, fra stamstedet, vurderte å gå hjem, bestemte seg for å stikke innom et annet sted på turen, bare for å se om vennene hans var der; det var viktig å holde seg oppdatert på de lokale snakkisene, han kunne ikke gå glipp av viktige jobbrelaterte ting fordi han satt hjemme og sturet.1

Og som om ikke det va nok satt æ og skribla ned følgende rett etterpå (æ e en prinsipiell motstander av ordet skribent, fordi det implisere skribling, og skribling e ting man ikke tar alvorlig, og man burde ta ordan alvorlig, sæ sjøl kan man le av så mye man vil, gjøre narr av, men ordan burde få være alvorlig, men noen ganga skrible æ. Det e bare det at når det skal publiseres, så skriv æ. Det e en forskjell, om enn bare inni hodet mitt):

En av mine vakreste musikkopplevelsa kom rundt fem på morran en tirsdag, i det gamle Utropialokalet, da enten Glenn eller Andreas satte på den daværanes nyeste plata med Sahg. Æ har aldri hørt på den CD-en i etterkant, æ tvile på at æ hadde likt den, æ frykte at æ ikke hadde gjort det, så æ lar være, fordi æ vil bevare minnet, fordi det e perfekt. Æ tror det va høstvintervår, det va snø; æ huske at æ tok bussen til byen, va på Kaffe&Lars, holdt på å sovne på bussen hjem, og kom vandranes inn døra akkurat da foreldran mine va på tur ut, på jobb. Det e et perfekt lite minne, det ligg i en liten kapsel, bevart for ettertida, for min ettertid, en av mange, en av en nært uendelig rekke over ting æ huske fra Utropia, ting æ elska, elske, detalja; livet mitt.

Koffor det plutselige behovet for å dele? Fordi æ sitt på VT, fordi øyeblikket e perfekt, fordi musikken e nokka æ ikke engang klare å sjangerbestemme, men det funke; fordi fyren bak disken (han som plutselig mangle en halv fortann, og æ e et nysgjerrig menneske, æ vil vite koffor, men æ e også høflig, så æ lar være å spørre)2 sa «tid for en kaffe til?» og æ sa «ja takk» og glemte å se bort fordi hodet mitt va et anna sted – eller fordi hjernen min va akkurat der, akkurat da, en symbiose av alt og der står æ med trettifem krone og en uendelig mengde spørsmål æ stille mæsjøl hver gang æ e der – og det e ett øyeblikk, det e en rekke øyeblikk kor alt passe sammen og æ klare knapt nok å tenke på nokka før det tar slutt: det kom andre folk, de to (andre gjestan) i sofaen snakka for høyt, for mye, og æ e et nysgjerrig menneske, men æ drit i samtalen demmes, så æ stenge mæ inne med iPoden, æ og lyden, og lar det perfekte øyeblikket gli ut i sanda, ut i isen, ut i den isanes kalde vinden som plutselig omgir Tromsø, og her sitt æ og vet ikke helt kordan man avslutte perfekte øyeblikk, men Dar Williams sang «are we the fools for being surprised that a silence can end in no sound?» og kanskje det hold, i lengden? Æ har i hvert fall ikke mer å si.

11. Æ føle mæ slem.
2. La mæ bare si det, sånn i tilfelle noen skulle skjønne kæm æ fantaserte et liv for, og siden det jo e en eksisteranes person, om enn aldri så mye representasjonen av en eksisteranes person som den e inni hodet mitt: det hele e fri fantasi og æ mene ikke å implisere nokka som helst om noen. Ingen skade ment, forhåpentligvis ingen skade skjedd.

2Han æ egentlig også vet navnet på, men det føles som juks å bruke det, som om facebook forlede mæ til å tro at æ kan være på fornavn med alle æ vet fornavnet på. (Facebook og gmail gjør sånt, gmail fordi den gjør e-postkommunikasjonen til en tråd, og i den tråden fjerne den etternavnet; kommunikasjonen går mellom dæ og Hanne, dæ og Nils, dæ og en rekke folk du ikke egentlig hadde referert til med bare fornavn, hadde det ikke vært for at det e nokka falskt i kommunikasjonen på nettet som får dæ til å tro at du kan være på fornavn med folk fordi du har sendt dem en e-post og dem svarte, og google mene at det hold. Fordi det google tydeligvis ikke vet e at noen ganga e det etternavnet som gjeld, noen ganga e bruk av etternavn bedre enn ethvert fornavn, en kjærlighetserklæring, et kjærtegn, respekt.)

Og etter å ha skrevet det, mens æ va på tur hjem, tenkte æ på det, fordi det føles litt som om det kan virke respektløst å redusere noen til å være «personen bak disken,» men æ kom fram til at det egentlig e det motsatte æ prøve å si: æ kjenne ikke dem bak disken godt nok – sjøl om æ vet navnet på alle sammen, mer eller mindre, sjøl om alle sammen vet ka æ drikk, mer eller mindre – til å gjøre dem til en del av fortellinga mi. Dem e interchangeable i fortellinga, fordi æ ikke vil anta mer om dem enn det faktum at dem servere mæ kaffe. Nokka sånt.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s