Æ fikk et plutselig behov for å oppdatere bloggen min. Æ tror æ delvis skylde på sangen æ høre på, og delvis skylde på den enormt lange, men fortsatt ganske usigelige saken i D2 i Dagens Næringsliv. (usigelig føles som det rette ordet, sjøl om æ ikke tror det e et ord som kan brukes på egenhånd, ting må vel nesten være usigelig ett eller anna? Æ vet ikke helt, æ tror ærlig talt ikke æ vet ka usigelig betyr, æ har bare en følelse av ka det betyr. Men den va usigelig, om enn ikke anna så med mine egne konnotasjona) For folk som ikke les D2 – gudan vet koffor folk ikke skulle lese D2, men det finnes vel noen sånne – så va det ørten side (pluss/minus) som handla om kvinnelige bloggera. Ørten side som fikk mæ til å konkludere at æ tydeligvis ikke e en kvinnelig blogger, bortsett fra at æ aldri kan slippe unna føleriet. Æ mene, ikke bryr æ mæ om klær¹, ikke har æ lyst på tusen lesera daglig (OK, æ.. kanskje. Men ihvertfall ikke tusen lesera daglig som kunne føre til økte reklameinntekta). Det e nesten så æ e takknemlig for at æ blogge på dialekt, da slipp æ unna alt det der. (Æ hadde vært mer interessant – uten nødvendigvis å være interessant – om æ skreiv på bokmål. Kanskje æ sku begynne å blogge på nynorsk? Men æ like ikke å blogge på språk kor æ ikke e god på grammatikken, æsj.)

Uansett, la oss ikke rote oss inn i en selvreferensiell suppe av meta-blogging. Æ leste anmeldelsen Christian Refsum (sukk) hadde skrevet av Brenn ned skiten av Nils-Øivind Haagensen (sukk) og Bendik Wold (sukk²) som e utgitt på Flamme forlag (sukk). Den ga mæ faktisk lyst til å kjøpe boka (æ kommer til å kjøpe den før eller seinere, uansett, men den ga mæ lyst til å kjøpe den før), i motsetning til alt det andre æ har lest om den så langt. Ikke det at alt det andre ikke har gitt mæ lyst til å lese den, men… bla bla indie bla bla Thomas Seltzer bla bla det hele kjede mæ minst like mye som det plutselig ustoppelige fokuset på alternativ medisin bla bla Snåsamannen bla bla ørten hundre andre som alle kan det samme. Bla bla jævelskap, æ drit i om kongen og statsministern og gud og hvermann tror på helbredanes evna, det æ har vokst opp med e at sånt snakke man ikke om. Og siden æ har vokst opp med det e det selvfølgelig den eneste naturlige fremgangsmåten. Forøvrig e æ av den mening at Ari Behn antakeligvis e sikker på at han kommer til å dø snart og at det e derfor han e totalt ute av stand til å holde kjeft. (æ vet ikke engang ka han snakke om nu til dags, bortsett fra at han sammenligna Erlend Loe med et furubord, og til det vil mitt sekstenårige selv som leste Trist som faen i løpet av én utrolig kjedelig fritime på videregående si «hold kjeft.»)

Og egentlig skulle æ si nokka om et dypt bukk (med en av de der armbevegelsan du ser i historiske filma, sånt menn gjorde den gang da) og at æ e enkel å sjarmere og at æ rødme for ingenting (sjøl om det av og til dukke opp folk som sir «ka du skriv?» akkurat i det du skriv ting du virkelig ikke vil innrømme) og at æ vurdere å gi etter for lysten til å tilfredsstille det markedskapitalistiske behovet for selvpromotering og anskaffe mæ en nettside (sirigaski.nokka, med en lett tilgjengelig samling av alt æ har skrevet, på tre språk, mest bare fordi æ vil ha dem ett sted, fordi æ like å tenke framover og man kan jo like gjerne forberede sine samlede verker fra et tidlig tidspunkt. OK, egoet mitt e faktisk ikke så stort, men det hadde vært litt praktisk. Og utrolig tilfredsstillanes) og andre ting som handle om gud vet ka og eventuelt andre ting, men. Æ har ikke ordets makt om dagen, ihvertfall ikke når det gjeld sånt.

¹Sjøl om æ tok mæsjøl i å tenke «æ vet ikke ka æ skal ha på mæ!» på seminaret på tirsdag. Æ vil anta æ blir påkledd, forhåpentligvis ser æ presentabel ut.

²Men (sukk) på en måte som e vesentlig forskjellig fra de andre. Bendik Wold gir mæ lyst til å klappe han på hodet – det skjer en gang i blant med mannlige akademikera (gjerne sånne som e eldre enn mæ, uten at det egentlig gjeld Bendik Wold, siden han jo ser ut som om han kanskje har fylt seksten. Ihvertfall på pressefotoet sitt), æ vet ikke helt, men æ tror ikke æ e så flink på å huske ka som e akseptabel oppførsel når æ først syns noen e sjarmeranes akademisk flink. (det e litt sånn «nei, så mange lange ord du kan og så flink du e å sette dem sammen og har du sett på maken for en søt liten hypotese du har.») Konklusjonen e at æ aldri kommer til å ha et noenlunde forståelig forhold til akademia.