som du snakke om sama, Siri, finnes det ikke andre tema?

It took me too long to realize that I don’t take good pictures ’cause I have the kind of beauty that moves syng Ani DiFranco. Og æ føle at det e å anta for mye om min egen skjønnhet, men æ kan si at æ e ikke fotogen fordi æ har bedre ting å gjøre. Ka æ skal avbildes for, æ finnes i tekst. E det et dårlig kunstsyn? Nei, det e litterært. (Det her e nokka æ kommer til å lese igjen om måneda, år, og enten huske æ akkurat ka æ tenkte når æ skreiv det, eller så har æ glemt alt, eller så lure æ på om kunstsynet va alvorlig ment, og det e det jo ikke, men æ va på en utstillingsåpning i går, og vi snakka om kunst)

Æ bruke for enkle ord, eller løse ord om ting kor det e viktig å snakke presist, det e negativt, det gjør mæ enkel å misforstå. Og det e ikke bra, men det e godt å snakke med noen som ikke skjønne mæ, eller som sir «ka du mene med det?» sjøl når dem faktisk skjønne mæ, noen som tvinge mæ til å være klarere. Æ blei oppringt av en kulturjournalist i Klassekampen, ho ville intervjue mæ, og æ tror en del av grunnen til at æ svarte nei («inntil videre») va at æ ikke vil bli intervjua over telefon. Om æ skal gjøre mæ forstått bør det være i tekst eller ansikt til ansikt. Telefona skremme mæ, og æ huske aldri ka æ sir i dem.

Æ ser ikke faren min som akademiker (det han har skrevet som æ har mest lyst til å lese e Guhkkin nuppe bealde ábi, en samling reisebrev fra California i 1988), og det e sunt. Æ kan ikke unnslippe min far, akademikeren, men æ skal bli mer forsiktig med å trekke han fram. Æ tror æ gjør det fordi æ ikke føle at æ har kredibilitet nok til å mene ting i kraft av å være mæsjøl, riktig enda, men at bakgrunnen min, foreldran mine, gjør det mer forståelig at æ har meninge. Men æ begynne vel å bli gammel nok til å ha egne meninge, helt sjøl. Og til å stå for dem. (men det hadde blitt et bombastisk form for fadermord æ ikke føle mæ klar for – æ vil ikke bli Aslak Nore likevel, sjøl om æ kanskje trodde det)

Joar spurte ka æ hadde svart om noen spurte om saman e kolonialisert. Æ øve mæ på å si vet ikke. Æ har en spørranes samtalestil, særlig i samiske tilfella, æ tror og æ tenke at og æ lure på om man kan si at. Det e anatakeligvis sunt å snakke med folk som sir «svar ja eller nei» (men som skjønne at det blir forenkla, for enkelt), æ like egentlig å bli trukket i tvil, så lenge det skjer på måta æ kan forsvare mæ fra.

Og æ skulle ønske æ huska ka æ sa til det utrolig vage spørsmålet om samisk kontekst, hørtes det fornuftig ut i det hele tatt?

Æ hørte på «Geahččan du» (I See You) minst fire ganga før æ slo over på Kelly Willis; when in doubt, revert to country crooners. «Geahččan du» har en tekst æ kjenne mæ igjen i, en tekst æ skulle ønske noen så mæ gjenkjennbar i, men æ kom mæ ikke videre, så æ hørte på den en gang til, bare en gang til, Niko, kom igjen. Kelly Willis e inderlig på måta æ forkaste i samisk litteraturen, men i musikken like æ det, sjøl om æ foretrekke Adjágas og Niko Valkeapää når dem har det gøy med musikken sin, når dem e fornøyelig intens, ikke intenst inderlig, æ vet ikke om det e et poeng, det får folk som bruke poststrukturalistisk teori på musikk bestemme. («det blir vel kanskje sånn, med poststrukturalismen, at du enten må komme med en forklaring som e så lang og akademisk at folk ikke skjønne den, eller så må du si «det e viktig fordi det politiske e personlig og det personlige e politisk»?»)

Det e ikke litteraturteori æ driv med, det e kultursosiologi, eller nokka sånt – æ vil skrive om billedkunst, om dans, om performance, æ vil forstå alle de her kunstartan like godt som litteraturen, æ vil gå på en utstillingsåpning og endre mening om ka som e viktigst – eller, rettere, riktigst, ka æ like best, ellers hadde vel Svein I. Pedersen funnet mæ i søvna og skjært ut øyan mine (det hørtes veldig drastisk ut, sorry!) – av Kivijärvi og Puranen bare fordi Joar va så flink å forklare. Æ likte bildan til Puranen, men æ likte dem mest fordi æ like de gamle bildan dem basere sæ på, æ likte det med bildan som gravstøtte, æ kunne tenkt mæ det på veggen hjemme, men de andre va ikke nok. Eller så va dem atter et tilfelle av naturromantikk og andre ting æ brukte tirsdagen på å argumentere mot. Gamle bilda av sama atter utplassert i naturen e en tilbakeføring, og nu e æ nysgjerrig på kordan det hadde blitt om noen hadde tatt ideen, men plassert bildan i en kontekst på Verdensteatret eller utafor Jekta, som vi snakka om, i en kontekst kor du kan finne sama nu til dags, ikke bretta rundt bjørketrær. Og det e kanskje nokka i at Perspektivet nedvurdere Kivijärvi når dem sett bildan hannes på veggan i kafeen, kor man må kjempe sæ vei forbi folk for å kunne se godt nok (sjøl om det e et usaklig poeng siden det som regel ikke e folk der). Enten det e nokka i det eller ikke så e det fantastisk at det finnes folk som får mæ til å tenke på det.

Æ vil se sammenhengan mellom alt og det plage mæ at det e så mye æ ikke kan, sjøl om det e bortkasta. Æ må lese mer, æ må skjønne mer, æ må kunne forklare essensialisme bedre enn æ gjorde i går og æ vil forstå urfolksmetodikken så godt at æ uten problema kan argumentere den i stykker, æ vil være skeptisk og kritisk og vanskelig, men med så mye kjærlighet at det e forståelig. Æ vil vite kor lenge æ kan få komplimenta for å være misfornøyd, æ lure på kæm som først kommer til å si «men om du e så jævla misfornøyd kan du vel bare skrive den forbanna samiske litteraturen din sjøl,» men det e uansett nokka i tanken om at det e dokkers problem om dokker ikke vil ha den kunnskapen – det talentet – æ kan bidra med. Æ klare mæ fint uten, e du sikker på at det e gjensidig?

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s