Så.. Du vet den der greia, kor du ikke skriv nokka på ti daga, fordi det skjer for mye og du har for lite tid og e egentlig forkjøla og drar til Oslo og tenke ørtenhundre tanka om kunst og kultur og det samiske og andre samiske ting og generelt sett alt, for så å innse at du har så mye du vil si at du ikke lenger vet kor du eventuelt skulle begynne og ka du skulle avslutte med og ka som skal være i midten?

Den der greia som blir enda litt verre fordi du sitt og ser på TV og innser at Flying Daggers gjør sæ svært dårlig som bakgrunnsfilm, fordi du ikke skjønne det dem sir og må lese teksten og den e på svensk, og du øve dæ på å lese svensk – man kjøpte jo tross alt tjuvlyssnat-boka, og Ulf Karl Olov Nilsson mens man va i Oslo, det og en svensk bok til som man ikke lenger huske navnet på, men det va en generasjonsfortelling om samiske kvinner og den hadde verdens styggeste omslag – og du øve dæ på å være flink, men grunnet uforutsette katastrofa blei du djevelsk distrahert?

En sånn greie, du vet, som ende opp som en dårlig pastisj på det der Nils-Øivind Haagensen-diktet, du kjenne vel det?, fordi du e ute av stand til å si nokka fornuftig og du e ute av stand til å finne et sted å starte det du vil si, og det e så mye, det e så mye, kor skal man starte?

En sånn greie e det æ slit med, så det kommer nokka fornuftig, før eller seinere, æ må bare.