Om æ hadde bedre peiling på samisk media (les: om æ leste samiske avise – det hadde vel vært en start), hadde æ sikkert hatt nokka fornuftig å bidra med i forhold til enkelte aktuelle saka. Link 1 & 2 omfatte Pål Hivand og Sagat – link 2 e den mest absurde «nyhets’saken æ kan huske å ha lest – det vil si, det e vel en nyhet så lenge man stadig lar sæ overraske over at FrP-politikera i Finnmark for det første ikke like at sama har rettigheta og for det andre ikke e redd for absurde sammenligninge. Link 1 e Pål Hivand sitt blogginnlegg, som også innehold linka til andre relevante ting. Uansett. Æ har ingenting å si der, fordi æ aldri har lest Hivand og strengt tatt ikke huske sist æ leste Sagat. Æ har forsåvidt heller ingenting å si om link 3 – som omhandle oppslagstall og statsstøtten til Ávvir – bortsett fra at gode gud, om dem har lyst å betale mæ 3-4000 krone for hver utgave, så kan æ godt være en ung samisk stemme. Det kan til og med hende æ kunne skrevet relevante ting! Eller så kan æ anmelde bøker for dem (for en symbolsk sum på 2000 krone, det e jo bare 1/4 av hver avis, småpenga!), eller… Æ kan omså anmelde teater, billedkunst og musikk, på tross av at minst to av de feltan e områda kor æ virkelig ikke har peiling på ka æ snakke om. Om æ får 2000 krone – la oss si for en tekst på rundt 2500-3000 tegn – så kan æ mene ganske mye om ganske mye. Æ e både til salgs og kjøpbar æ! (men æ forbehold mæ retten til å skrive ting som ville fått mæ oppsagt i Sagat, bare sånn at vi har det på det klare)

Muligens e æ også en smule ironisk. Æ vet ikke helt, det får dokker bestemme.

Det æ jo egentlig mente å si va at æ va på biblioteket halv tolv, for å høre på Morten lese dikt – og snakke om forfatterskapet sitt, men det høres jo forferdelig kjedelig ut, ikke forfatterskapet til Morten, men det e nokka i linja «snakke om forfatterskapet sitt» som gir mæ gjespelyst – og det va gøy. Æ har såvidt bladd mæ gjennom bøkern til Morten, men æ får dem ikke helt til – det e sånne ting æ føle æ må forsvare ved å forklare hele mitt forhold til lesing av poesi – men æ syns det e morsomt å høre på når Morten les. Det e nokka med måten han står på, litt unna mikrofonen, men framoverbøyd, som om han bare vente på en mulighet til å starte en sprint, som om han vente på å angripe, mikrofonen e plassert akkurat så langt nede at han må bøye sæ, akkurat sånn at det ser litt ubehagelig ut – får du ikke ondt i ryggen? e det ikke litt som med rockestjerne som har gitaren sin nede på knærn fordi det ser tøft ut? – men det e nokka der, en umiddelbarhet, som gjør at det funke. (æ like egentlig ikke å bruke ordet funke, æ foretrekke fungere, akkurat som æ blir litt sint på mæsjøl hver gang æ sir ska’kke, det hete skal ikke, Siri, skal mellomrom ikke – æ vet ikke om æ e arkaisk eller normativ eller bare for forfina for mitt eget beste)

Men æ tror hovedgrunnen til at æ hadde – har – hadde – har problema med diktan hannes e på grunn av publikummet – første gangen æ hørte han lese opp nokka va når forfatterstudentan leste sammen med Geir Gulliksen, og æ vet ikke om det e fordi det e blitt sånn i minnet mitt, men æ syns det va en usedvanlig sexfiksert gjeng med folk (va det da kvinnen med forhudsnakket va med? La oss ikke dvele ved dét minnet). Og det hadde jo i og for sæ ikke vært så farlig, men æ satt igjen med en oppfattelse av at publikummet aldri helt kom over (det tolvårsalderlignanes) stadiet kor det eneste dem egentlig tenkte va «hihi, dem snakke om sex» (æ vet ikke helt kor gammel æ va da, yngre enn æ e nu, men æ huske at æ tenkte «e ikke voksne menneska bedre enn det her?» Greit nok at folk fniste sæ gjennom ka som helst som nevnte sex når vi går/gikk på skolen, men voksne menneska burde jo ikke gjøre sånt? Æ har kanskje bestandig vært et i overkant optimistisk menneske?) Æ tror det smitta over på min oppfattelse av tekstan. Og kanskje e det fordi æ vil være bedre enn det, eller fordi æ vil at det skal være mer i kunsten enn «hihi, nu snakke æ om sex» – æ vil at det skal bety nokka, ikke nødvendigvis at sexen må bety nokka, men at bruken av den betyr nokka. (den setninga der føles som det mest pretensiøse æ har skrevet, huff da)

Det e for mange parantesa her, det e for mange halvferdige tanka, for mange idea æ ikke helt har ord på, og det e ihvertfall ikke det æ egentlig ville si om ting, men. Man tar det man får, og de fornuftige observasjonan om samisk kulturliv kommer kanskje dem også, etterhvert. (det e en tanke æ vil skrive om, eller to, den ene e en idé om å slå sæ til ro med folk fordi det e bra for etnisiteten din, den andre e en tanke omkring bruk av kofta – nokka der. Det e tanka.)