Tilgi den abrupte starten, men etter 3000 tegn med tanker fant jeg ingen god begynnelse

Om samisk kunstkritikk Man kan antakeligvis trekke en sammenligning til det Dag Solhjell sa om å være villig til å fornærme folk: Jeg ville følt meg mer komfortabel med å slakte en kunstutstilling som jeg synes har feilet stort i sine samiske frambildninger; i en ikke-samisk utstilling ville jeg neppe strukket meg lenger enn til å si at jeg ikke skjønte det/likte det. Dette fordi jeg ikke har et begrepsapparat som lar meg snakke om kunst på en måte jeg tenker den fortjener, på en måte enhver kunstform fortjener. Jeg kan anmelde bøker, uten problemer, jeg kan si semi-fornuftige ting om musikk og film, rett og slett fordi jeg har brukt så mye tid – som de fleste andre også har – på å utsette megselv for musikk og film. Men i billedkunst, dans, performance og lignende vil jeg ikke føle meg komfortabel med å skulle ha meninger jeg skulle dele i et mer eller mindre seriøst forum. (Teater havner i en slags mellomposisjon, jeg vet ikke nok om det, men av uvisse årsaker ville jeg følt meg mer komfortabel med å skulle anmelde – eller skrive kritisk om – et teaterstykke enn å skulle anmelde en danseforestilling.)

Men jeg kan si ting om samisk kultur, og derfor har jeg en form for begrepsapparat jeg kan benytte på alt av samisk(identifisert) kunst; jeg kan ta utgangspunkt i mine studiepoeng innenfor samiske fag, og jeg kan ta utgangspunkt i det at min kunnskap om samisk kultur antakeligvis er bredere enn mange andres – delvis grunnet det at jeg er same, delvis grunnet mitt akademiske utgangspunkt – det vil være den naturlige måten for meg å forholde meg til samisk kunst på. Jeg har kanskje/antakeligvis et klarere begrep om hva som vil være f.eks. samisk kitsj, min bakgrunn gir meg en grunnleggende fordel i å se hvorvidt noe kanskje er revolusjonerende for det samiske eller om det er pastisjer av ting andre har gjort bedre.

Og alt det er relevant fordi jeg heller vil bedrive kulturkritikk enn [billed]kunstkritikk. Og det er kanskje der fordelen med f.eks. samisk kunst – eller i mange andre «minoritets’felt – er: feltet er såpass lite at man kan ha en ganske god oversikt over både litteratur, musikk, dans, teater, billedkunst og arkitektur. (I litteraturen vil språket være avgjørende for forståelsen, i de andre feltene kan man klare seg uten samisk språkkunnskap, men det er en helt annen tekst.) Man burde kanskje – er antakeligvis nødt til å – fokusere mest på ett spesifikt felt (om enn mest på et jobbmessig plan), men man kan trekke linjer. Man kan ha meninger om den kulturpolitiske relevansen av Kautokeinoopprøret selv om man jobber som litteraturviter, man kan skrive om musikk selv om man bedriver diktanalyser, og man kan kanskje/antakeligvis skrive kritisk om billedkunst selv om man ikke har kunstvitenskapelig utdanning, fordi feltet er sammenfallende og har likheter.

Det vil bestandig finnes samer som er kunstnere/forfattere/etc som lager kunst som ikke er samisk, men da er de neppe relevante i en samisk kontekst: man skal ikke tre «den samiske posen» over noen som ikke selv har valgt den, men om noen definerer kunsten sin som samisk, eller om det finnes ting i kunsten som tydelig kan tolkes inn i en samisk tradisjon – og da er det kanskje ikke nødvendigvis relevant hva kunstneren selv mener? – så kan man trekke sammenligninger til annen samisk kunst, selv om det er separate kunstfelt.

Det er problematisk, og det vil det antakeligvis bestandig være, men jeg tror man har større nytte kulturhistorisk og i kulturen generelt sett av å se på likheter og fellestrekk enn i å behandle forskjellige kunstarter som så forskjellige at de aldri kan sammenlignes. F.eks. ville man nok lett kunne lage et større teoretisk verk om naturromantiske tendenser i samisk kultur, og sammenligne både litteratur, musikk, billedkunst, teater og arkitektur. (Og kanskje kan man argumentere for at musikk og litteratur er sammenfallende felt i utgangspunktet: sanglyrikk er litteratur, men samtidig er sanglyrikk litteratur som ikke bør – og kanskje ikke kan – tolkes uten musikken som akkompagnement. Men det er også en helt annen tekst.)

Men i dette tilfellet er det også slik at jeg hovedsakelig snakker for meg selv: jeg har en grunnleggende interesse for kunstfeltet, jeg følger med på samisk kunst, og det er derfor jeg (som same) kan si det jeg sier, det er den faglige bakgrunnen jeg har som gjør meg komfortabel i rollen som kritisk betrakter. Interessen for samisk kunst deler jeg ikke nødvendigvis med alle andre samer, det er viktig; det er interesse, ikke intellekt som gjør det.

(øh, slutten av teksten datt plutselig ut? Uansett, poenget va at æ ikke helt vet koffor det plutselig va bokmål på ferde, det begynte på dialekt, men så blei det akademisk. Det skal ikke skje igjen! Kanskje?)