Verden verden verden! Æ innså teite ting og syns dem va så underholdanes at æ lo høyt og lenge, helt for mæsjøl. Æ satt til og med å vifta med arman fordi det va så latterlig fantastisk at æ ikke klarte å la være. Og æ kunne prøvd å forklare ka som va så gøy, men det e stort sett bare morsomt inni hodet mitt. («stemman i hodet mitt e mer underholdanes enn stemman i hodet ditt» høres egentlig ut som en ganske fin leveregel)

Æ skulle egentlig gå og høre på at Hanne snakka om Kåre Kivijärvi – æ vet enda ikke ka æ syns om bildan, æ har ikke sett så nøye på dem, men æ elske navnet hannes, sukk (hei, æ hete Siri, æ har en finskfetisj) – men da æ kom vandranes inn på Perspektivet va det stappfullt, så æ befinn mæ på Verdensteatret i stedet for. Det e betydelig mindre folk her. Men æ ville heller hatt Kivijärvi, it’s true. (æ skal slutte å putte inn engelsk midt i den norske teksten, særlig siden det e en av de tingan æ hate mest at alle andre gjør. Æ kan ikke nokka for at æ har en forkjærlighet for stein og glasshus!)

Vent vent, æ hadde et poeng til! Sånn bortsett fra at æ helt klart har glemt det. Æ tror æ kommer til å ende opp med et arr på armen, etter den ivrige muffinsbakinga. Det va da litt unødvendig. I lignanes nyheter (hm, problemet med å ikke ville bruke engelsk i norsk tekst e at man gjør det likevel, man bare oversette engelsken til norsk. Dermed blir alt mye bedre! (æ treng html-koden for sarkasme)) så har æ, etter noen tima med diverse tatoveringsprogram på TV-en og mye bloggsurfing, kommet fram til at æ har et irrasjonelt forhold til tatoveringa enkelte plassa på kroppen. Plassa av typen rundt håndledd og på halsen. Æ tror det e fordi dem ser ut som om dem kvele pulsen, og det plage mæ. Og æ vet at tatoveringa mi e pent plassert på håndleddet mitt, men trikset e at æ ikke ser den hele tida. Med mindre æ ser mæ i speilet eller bedriv enkel akrobatikk blir æ ikke konstant konfrontert med synet av det vakre vakre semikolonet, æ tror det hjelpe. Æ tror det e nokka i den stadige gjenoppdagelsen: «der e du! Og vi skal være sammen for alltid!» Så fantastisk ♥

Hmpf, æ vet æ hadde som mål å si nokka genialt, men nu huske æ absolutt ikke ka det va, bortsett fra at æ tenke tanka om ord – også kjent som en ord-entlig tenketank. ! Men det va ikke så velformulert at det ikke kan vente en stund til.

Eller så kunne vi ha snakka om kjønnsidentitet, men æ har bare en knapp time med strøm igjen på dataen, så det kan vi ikke. Som om kjønnsidentitet kan unnagjøres på mindre enn to tima. Som om nokka æ noensinne syns det e interessant å tenke på kan unnagjøres på mindre enn to tima, det e kanskje riktigere å si det sånn. Æ e nok en skrivesalig sjel, når æ går inn for det.

Men inntil videre e æ totalt poengløs og ganske uinteressant. Det får holde, det får holde!

mmm, æ tror det æ ville si va at æ e hemmelig forelska, og for første gang på kanskje et tiår e det ingen som vet kæm i/i kæm. Fordi æ e grusomt dårlig på å holde på hemmeligheta, særlig når dem e mine egne, men nu. sukk sukk sukk (det e ikke så farlig da, æ kom fram til at æ treng byggeklossa for tankeeksperiment, og det høres jo i bunn og grunn ganske slemt ut, men. Det e så mye æ mene som æ ikke e i stand til å formulere på ordentlige måta.)