Noen fant det for godt å ringe mæ klokka 07.14, fra skjult nummer. Æ e ærlig talt ikke helt sikker på ka vedkommende ville, men han sa nokka sånt som «du e Siri? Og du e same» og æ fikk ikke egentlig med mæ nokka som helst, så æ svarte «det her e totalt irrelevant» og så la han på. Altså. Absurde telefonsamtala e en ting – tror æ, æ har veldig sjelden absurde telefonsamtala – men absurde telefonsamtala kvart over syv på søndagsmorran e jævlig dårlig gjort.

Neste gang kan du heller bare sende en e-post, så treng du i det minste ikke vekke folk som ikke sovna før klokka fire. Og æ e helt for anynomitet, som sådan, men ikke kvart over syv på søndag, da har du med å si kæm du e, sånn at æ vet kæm æ skal legge for hat resten av uka.

Hakket mer underholdanes må man vel kunne si at telefonsamtalen litt tidligere på dagen (evt. dagen før, det kommer vel litt an på definisjona etc) va, når noen ringte for å spørre om æ ville stå på lista til NSR til sametingsvalget. Et kort øyeblikk vurderte æ å si ja, men det va bare styrt av den delen av mæ som gjerne hoppe ut i barnebasseng med hodet først, så æ e forholdsvis glad for at æ lot være.

Det morsomme va egentlig at Tor Mikalsen, som spurte, sa han hadde lest bloggen min «og du virke jo engasjert og sånt,» og de siste dagan har æ tenkt på et blogginnlegg æ vil skrive, om at æ ikke e politisk engasjert.

Det høres jo i og for sæ veldig teit ut, æ vet det, men greia e at æ e ikke mer politisk engasjert enn enhver samfunnsengasjert samisk feminist e nødt til å være. Men samfunnsengasjerte samiske feminista e nødvendigvis ganske politisk engasjert (fordi det personlige e politisk, vettu). Men æ gir mæ katta i at det e 600.000 reinsdyr for mye på Finnmarksvidda, æ tenke ikke så mye over mineralloven eller Finnmarksloven eller nokka som helst¹, æ e mer interessert i kulturteori og -politikk enn nokka som helst anna. Av og til lure æ på om æ e den eneste unge samfunnsengasjerte samen som ikke har vært mer eller mindre politisk aktiv – og det slår mæ som usedvanlig underholdanes at æ ikke regne mæ som politisk aktiv, siden æ jo tross alt sto på Sametingslista til NSR ved sist valg – æ klarte jo ikke engang å opprettholde medlemsskapet mitt i SSSR (samisk studentforening i Tromsø, for de uinnvidde). Sjøl om akkurat det va demmes feil mer enn min, men æ gjorde ikke nokka særlig for å melde mæ inn igjen.

Æ har privilegiet, i kraft av min status som same, å kunne erklære mæ uinteressert i dela av det samiske – æ blir hverken mer eller mindre same av å (ikke) kunne argumentere for/mot Finnmarksloven – og heller fokusere på de delan som interessere mæ. Om æ vil vurdere samisk eksistens i forhold til trickster og performativitetsteorian til Judith Butler, så kan æ gjøre det – men æ tror ikke det gjør mæ skikka til å argumentere saka i Sametinget. Sjøl om Janos Trosten jo tydeligvis vil åpne for at man virkelig ikke treng å vite ka man snakke om før man snakke, eller at man i det minste ikke treng å behandle politiske motstandera og sånt med respekt. Æ kunne sikkert havna på Sametinget og gått inn for å fornærme gud og hvermann og sametingspresidenten, men æ tror æ satse på utdannelsen min, sjøl om den e for enda mer spesielt interesserte enn folk som følg med på samisk politikk. (det e litt gøy egentlig, «ja, æ tenkte å skrive om nokka som kanskje vil interessere mange nok til at du treng to hender for å telle dem.»)

Kanskje det va det han ville snakke om, mannen som ringte kvart over syv? Han kunne uansett i det minste ha venta til æ faktisk e våken nok til å være koherent. (æ e ikke helt sikker på ka det va som va irrelevant, men æ e litt fornøyd med at æ klare å bruke sånne ord når æ egentlig ikke e våken.)

¹Den ene tingen i den typen naturpolitikk som æ syns e litt rar, e at på tross av at faren min eie hus (flere av dem, nu!) i Seida, men fortsatt ikke kan regnes som anna enn turist. Men det e ikke som om det e veldig farlig, som sådan, vi fiske ikke så mye. Dessuten e det jo bare å flytte dit og begynne å slå jorda, så kan vi drive stengselsfiske og alt! (vi har jord nok til å kunne slå de nødvendige mengdan, sjøl om æ ikke huske kor mye det skal være)