Æ hadde bursdag.

Av og til e æ litt sjalu på teite ting. Eller: av og til e æ sjalu fordi æ vil ha nokka men ikke har det, men som regel, når æ e trygg på nokka, så e æ ikke sjalu. Ergo: æ e sjalu når æ ikke kan begrunne sjalusien, æ e trygg når æ har hevd på nokka. Ikke nødvendigvis menneska, og man kan ikke ha hevd på menneska uansett.

Han: Ka du egentlig ønske dæ i bursdagsgave?
Mæ: Fred på jord, snille barn, en mann med langt hår som spille gitar. Og e skrivefør. Og har et hus i New Orleans, med veranda. Bortsett fra det vet æ ikke.

Æ spiste bløtkake hos Therese og vi konkluderte med at den va laga for at man skulle forbli singel, siden det va ganske umulig å skjære et stykke som holdt sæ ståanes.

Mæ: Ka det betyr når kaka havne opp-ned?
Ho: At du forblir ugift, kjøpe nitten katte og ende opp med å dø av allergi.

Æ fikk bøker i gave, reiseguida, kjærlighetsbrevbøker, en drageroman, romana, en bok om bøker og menneska som eie bøker – æ tror æ kunne satt pris på andre ting, men æ like at vennan mine kjenne mæ såpass godt.

Ho: Æ VIL IKKE BLI GAMMEL!
Mæ: Slapp av, når du blir tretti avlive vi dæ. Barmhjertighetsdrap.

Vi spiste burger på Blårock, det va fotballkamp i førsteetasjen, og kokken som va på jobb stekte ikke de råstekte potetan lenge nok (æ vet det hete råstekte, men dem bør helst være mer stekt enn rå), æ spiste en tohundregrams Pixies og kikka på mannen som etterhvert sto i baren, hadde vi vært i New Orleans, hadde han hatt et hus med veranda, if only if only.

Mæ: Æ har fått gava, nu kan dokker gå!

Æ endte opp aleina på VT etterhvert – as is my wont – og det va hyggelig, men folk prøvde å snakke med mæ, og æ e ikke tilsnakkanes av fremmede veldig ofte, så æ blei litt satt ut. Æ tok bussen hjem, men vurderte å gå på Artur og drikke en mojito – æ lot være, men det va mer fordi æ hadde så mye å bære på enn fordi æ følte mæ patetisk om æ skulle drikke aleina (æ tror patetiskheten e litt avhengig av kvantum drikke, særlig alkoholmessig). Kanskje i morra, kanskje på lørdag – men det e de indre bildan, dem e bestandig bedre enn det faktiske. Dessuten drikk æ så fort.

Æ tror kanskje New Orleans kan byttes ut med Tana, av og til, Vestre Seida, vet du. Eller: æ vil finne et menneske hvis følelsa for New Orleans matche mine for Tana. Æ innså på et tidspunkt, en gang, at det neppe e kjærlighet med mindre æ e redd for ka vedkommende vil tenke om Vestre Seida. Det va den gang da, men en del av sjela mi ligg der, kanskje den delen æ like best, den som bestandig e 17 år gammel og nyforelska, den som kan skrive side opp og side ned om ingenting, den som desperat prøve å vise dæ skjønnheten i det æ ikke kunne avfotografere.

Kanskje kan man snakke om en muse – æ gjorde det en gang, la skylda på et par røde sneakers, rett og rimelig – det stilleste stedet æ tilhøre gir mæ størst behov for å skrive, en stadig innsirkling; om æ mediterte, om æ trodde på sånt, om æ trodde at hjernen min noensinne kunne tømmes, kunne tømme sæ, så ville mitt quiet place være låvebrua ved midnatt, når temperaturen e akkurat høy nok til at du ikke frys, når det e så mye vind at skyan flyt avgårde, når det e stille og det knapt nok kommer bila forbi. Det ligg et kjærlighetsbrev der, en egenmelding, en liten post-it med bare små bokstava

æ elske
æ vil bli elska

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s