Clueless og Isolde og Utropia og utroskap

Æ elske dæ. Uten at det e nokka stort og intenst. Det va det æ tenkte her om dagen, og det slo mæ at det høres ut som en selvmotsigelse, og det virke litt trist. For man kan ikke bare tenke at man elske folk, sånn helt uten videre, man treng fontena og plutselige oppdagelsa (se 05.47 i videoen), man treng kjærlighetserklæringe og alt. Man kan ikke bare tenke at man elske noen og være fornøyd med det. Takke sæ til, tenk om folk gikk rundt og elska andre uten å tro at det skulle bli nokka mer utav det. Det sku ha tatt sæ ut! (man treng klossate samtale i en trapp (04.46); den ene scenen, mitt selverklærte Casablanca, grunn god nok til å være fan av Paul Rudd for evig og alltid takk og farvel.)

Æ tok i bruk en ny moleskine i dag – benytta muligheten til å starte første side med jobbintervjunotata, sånn at det ser ut som om æ av og til gjør vettige ting – og fordi æ like å skrive ting i notatbøkern mine, på alle flata, endte det tomme arket under «if found please return to:/as a reward: $___» med teksten «Yes, it is sad to know I am happiest alone,» fordi æ og Devon Sproule har en mutual understanding: ho syng triste sanga og æ høre på dem.

Når æ endelig kom hjem, etter fire jobbintervju og et styremøte – det tok tre tima og det e helt fantastisk kor sliten man kan bli av tre tima og fire samtala: koffor vil du ha jobben? Ka vil du endre i kulturdelen? Basert på kordan den e nu, kordan ville din ideelle kulturdel se ut? Det e spørsmålet man må kunne svare på for å imponere mæ, og æ kan si det nu siden æ neppe sitt i flere ansettelseskomitea – æ kan ikke huske å ha spurt folk om å fortelle mæ om sæsjøl, men æ like å spørre kordan demmes ideelle kulturdel ville sett ut. Veldig ofte kjenne vi folk fra før av, vi treng ikke spørre dem om personlighet og sånt, men kor mye jobb tror du det her e? E du forberedt på å være brennbar i ett år, å gi alt og enda litt til for en avis som til stadighet levne dæ med en følelse av at du knapt har hodet over vannet? Det va noen som lo, en gang, og sa «Siri, du e nok den siste frivillige av dem som elska Utropia,» og det e nok sant, ihvertfall inntil videre.

Uansett, når æ endelig kom hjem, sliten og litt ør, så va siste del av amazon-pakken min kommet (den som blei sendt først kom sist, såklart, sjøl om det va en measly liten bok), hvilket betyr at æ endelig e den stolte eier av Homewrecker. An Adultery Reader. Det e litt rart, om du kjenne mæ, fordi utroskap e en av de tingan æ bare ikke får mæ til å ha forståelse for. Uansett bortforklaringe etc. Men æ kjøpte nu boka, likevel, sjøl om det va på grunn av et dikt, ett dikt. Da snakke du behov. Men ja, «Miniature Bridges, Your Mouth» e just that damn good altså. Så vakkert at æ ville eie det i bokformat, fordi bøker e den ultimate kjærlighetserklæringa og om man ikke har det i bokform kan man like gjerne ikke ha det i det hele tatt.

Det æ ikke tok med, der æ satt og skreiv ting i moleskinen min – en rød en, med linje, fordi æ bare har hatt svarte så langt – e linja som kommer etter den om at æ e lykkeligst aleina: «But it is when I am under your hand I know happiness is not grand.» Du kan påføre mæ smerte, undertrykke mæ, ka som helst, lykke e overvurdert. Og noen ganga elske æ dæ så høyt at det gjør ondt, æ elske dæ så mye at æ kjenne det på kroppen. Æ elske dæ og noen ganga e det stort og intenst. Og smertefullt, og verdt det.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s