«det va trist, vil du ha is?» «JA!»

Hei,

After A While
Veronica A. Shoffstall

After a while you learn
the subtle difference between
holding a hand and chaining a soul
and you learn
that love doesn’t mean leaning
and company doesn’t always mean security.
And you begin to learn
that kisses aren’t contracts
and presents aren’t promises
and you begin to accept your defeats
with your head up and your eyes ahead
with the grace of woman,
not the grief of a child
and you learn
to build all your roads on today
because tomorrow’s ground is
too uncertain for plans
and futures have a way of falling down
in mid-flight.
After a while you learn
that even sunshine burns
if you get too much
so you plant your own garden
and decorate your own soul
instead of waiting for someone
to bring you flowers.
And you learn that you really can endure
you really are strong
you really do have worth
and you learn
and you learn
with every goodbye, you learn…

E det ikke vakkert? Det va noen som sa at dem syns det å bli voksen e mindre håpløst enn det her diktet sir, men æ syns ikke det virke håpløst, eller deprimeranes – men så har æ bestandig holdt en knapp på at æ klare mæsjøl. Koffor skal man stole på andre? Det, derimot, hørtes deprimeranes ut, men det æ mene e: koffor skal man stole på at andre skal skape lykken for dæ når du kan gjøre det sjøl?

Hvilket igjen e en noget ironisk tanke for dagen, all den tid æ har brukt store dela av den – seks tima på buss gjør sånt – på å tenke at akkurat i dag hadde det vært litt fint om æ hadde en kjæreste, fordi æ kunne tvunget vedkommende til å høre på alle tankan mine. Sånne daga, du vet?, kor man tenke for mye og ikke helt klare å slutte men aller mest har et behov for å si ting, uttrykke sæ. Æ skapte en absurd framtid mens æ satt i Nordmannsett og venta på kunda (det e sånt man gjør når man jobbe på en sølvsmie, man sitt i en sofa og vente på kunda og du kan ta gift på at dem dukke opp hver gang du skal spise eller gjøre nokka vettig), og det va litt gøy, men noen ganga forblir sånne ting ikke i den bobla dem burde holde sæ i, inni hodet mitt, så. Uansett, det va litt gøy. (æ tenkte æ sku flytte til Seattle – og det absurde/plagsomme/typiske her e at tanken på å flytte til Seattle virke mer logisk enn tanken på å skulle dra tilbake til Tromsø. Æ vil bli ferdig med masteroppgaven min, men æ tror alt i mæ e ferdig med den, på en måte, æ vil ha andre utfordringe.)

Og egentlig burde æ skrive om New York, fordi æ har vært der siden sist, men. Æ vil flytte til Seattle og kunne fly til New York en gang i året og ta toget til Portland med jevne mellomrom og skape mæ et liv der; æ tror det e derfor æ e forberedt på å være aleina: æ kan ikke tvinge noen med på sånt; æ tror det e derfor æ like Seida, æ vil bygge rede her og kunne flytte rundt i resten av verden ellers. Tana e sikkert som banken, sånn sett, Tana e min framtidige base camp, fordi det e den ene tingen æ e sikker på i livet mitt.

Æ snakka med foreldran mine om navn i slekta, og æ har lyst til å gi dokker hele lista, men det hadde vært litt dumt, fordi æ hadde ødelagt for min framtidige pseudonym-bruk. Æ tenkte på det også i dag, fra den gang da æ va ganske liten og så mange av jentan i klassen min hadde lyst å bytte navn, dem hadde liste med navn dem ville bytte til, og æ skjønte det aldri. Æ kan ikke se for mæ en eksistens kor æ ikke hete Siri/Sire Katrine Gaski, egentlig. Men da æ prata med foreldran mine om det der, og en av dem nevnte at Svart e et gammelt slektsnavn (fra en inngift oldemor eller noget deromkring, på morssida), og det.. det føles ganske bra. Siri Katrine Svart Gaski. (også lo æ, seinere, fordi det betyr at æ kan forkorte navnet mitt til SS Gaski: kast anker, klar til ombordstigning!) Æ tenke på det, æ tror æ skal tenke på det en god stund før æ gjør nokka med det, men det kan hende æ adoptere det navnet (om æ kan, æ huske aldri kor navnelovsgrensen går), ikke til daglig bruk, men for å vite at det e der. Æ har litt lyst til å finne ut av om det e noen Oksehode eller lignanes bakover i slekta, men det tror æ kanskje folk hadde nevnt?

Navn e så gøy, og æ syns så synd på folk som hete Hansen og sånt (uh, ikke ondt ment, altså, æ love!), men æ tror en del av det heng sammen med at det e så lite fysisk å arve i samisk kultur. Eller, blablabla, i min oppfattelse av samisk kultur, i min oppdagelse av min kulturarv/familiearv, så e det navn og historia – det slo mæ i går da onkelen min (inngift, hvilket e relevant) kom med et smykkeskrin som hadde tilhørt mora hannes, det va ting der som hadde tilhørt mora hennes, bestemora hennes, gudan vet kor langt tilbake noen av de tingan gikk, men det va smykka med historie flere generasjona bakover, og æ har bestandig savna den muligheten til å kunne grave sæ ned i gamle familiearkiv (arkiv av tull/liv, såklart, æ bryr mæ lite om seriøse papira etc), å kunne finne skatta innafor familien, ikke [nødvendigvis] ting som e gammel og verdifull, men ting som har tilhørt gammeltanta til oldemora til kusina di, sånt – ting kor en gammel slektning kan si «ja, den hadde tanta mi, ho hadde arva den av mora si, etcetc.» Historie som har en fysisk tilstedeværelse. Æ elske etterkrigshusan og de gamle bildan og de tingan æ kan lære, de tingan æ plukke opp, huske (et av mine siste ordentlige minna av farmora mi, etter at ho slutta å steike vafla når vi kom, men før ho blei gammel og senil og glemme kæm æ e, glemme kæm faren min e, e den gangen ho fortalte mæ om den første jobben sin: alle storesøsknan hennes jobba på et fiskemottak (eller nokka lignanes; ho va yngst), og ho begynte der ho også, men ho va for liten (i alder eller fysisk, kanskje begge dela) til å klare å slenge fisken over fiskehjellan, så ho blei satt til å koke kaffe og sånt. Det finnes en strekning vei, på tur fra Tana Bru til Ifjordfjellet kor faren min, onkelen min, faren demmes og broren hannes (tror æ) har jobba, på forskjellige tidspunkt (da æ va yngre ville æ også jobbe i Veivesenet en sommer eller to, det virka som en fin familietradisjon å opprettholde – en del av mæ e sikker på at det fortsatt finnes tid; kanskje når/om dem skal oppgradere den spesifikke strekninga med vei).

Det e sånt æ tenke på, mens æ e her – æ e aleina hjemme nu, blir det en stund framover, du vet, bare sånn.. FYI, lizm. Æ savne verden, men på uspesifikke måta – æ skulle ønske æ hadde en kjæreste så æ kunne tvinge vedkommende til å høre på mæ, sånt skjer. Verden e vakker, i grunn. Alt e litt uspesifikt, og æ har ingen fantastisk måte å avslutte på, æ ville bare si hei, si at æ elske Tana, Seida, Vestre Seida, æ tenkte på samisk historiefortelling, på snuollan (som æ ikke kan stave, men e en stor tilhenger av), æ tror det e nokka der, en tanke, men den må gro litt først. Vi får se.

2 thoughts on “«det va trist, vil du ha is?» «JA!»

  1. Siri, Siri, Siri!!! Han Tor Håvard flytte ifra oss!!!
    I morra blir det fæst hos ho Aud fordi det skal være farvel-fest og den skal være hos ho Aud. Jah!
    Det kommer ikkje så mange, men det blir koselig likevel.
    Æ snurre mine mannlige, single venna rundt lillefingeren etter at bruddet blei offisielt. Dæm bare gjør ALT æ sir, nesten. Kafè? Ja. Kjøre mæ hjem? Ja. Og flere av dem dukke opp på kafè enn før, det e liksom ikkje bare han Jan-Harald. Haha!!
    Neste helg skal æ på utdrikningslaget til ho Ida (søstra til Anette), desverre e opplegget bare stykkevis og delt, forloveren nekte å ta imot hjelp og alle e sur fordi ho har bare tadd et overslag på utgiftan og skal ha 500 krone fra hver person, og vi e 10 stk!! Det koste ikkje så mye for det her utdrikningslaget, så æ megle og fikse og ordne. Ho Anette hadde faktisk organisert et opplegg, men forloveren bare: «Nei, æ skal finne på nåkka ainna», så ho mente at vi skulle til Grøtfjorden og sitte i en stamp å drikke, men kordan vi sku komme oss hjem hadde ho ikkje tenkt på. Heller ikkje på ka vi sku gjøre om det regna. Bruden fikk vite om det her, ringte til forloveren og sa at det her ville ho ikkje, ho blei ikkje å synes det va artig og da blei forloveren sur! Hjelpes. Æ har sendt en nåkka skarp, men diplomatisk mail til ho med forslag til endringe på det opplegget som e nu. Kryss fingra.
    Æ har bestilt mæ ny mobiltelefon!! En Nokia N97, du kan google den. May-Lise skal kjøpe den tlf NetCom sendte til mæ. Hurra!
    Tante driv og male i leiligheta æ skal flytte inn i, æ skal få LÅNE vaskemaskina til Lars fram til æ enten flytte til Trondheim eller finn ei mer permanent løsning.
    Ka DU gjør? Eller, ja, æ ser jo ka du tenke (og til info så har æ vært på slektstreff etter mine tippoldeforeldre på morfar si sia! Æ kunne fort ha endt opp som Gøril Lorentzen, huff!)
    Ooooh! http://www.warrenellis.com gå ned på «previous entries» og finn «Conan, what i best in life?» åsså trykke du på «BATTLE!!» Det e to tissefnassa, og den ene e…vel, bodymodification fikk ei ny betydning for mæ.. *host*

  2. fin dikt
    Den där Veronica A. Shoffstalldikten var grymt bra, tycker jag. Innehållsrik. Och fin rytm, den inbjuder till att man ska sjunga den. Har den någon melodi, tror du?

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s