my life may not be something special, but it’s never been lived before

LIVET

jeg samler liv
som blir til lyd
ingen har joiket meg

jeg trekker ord gjennom munnen
blander dem med spytt
og tvinner dem rundt og rundt med begge hender

jeg som aldri har tvunnet reinsener
syr meg sammen fra innsiden og ut
og samler liv som blir til ord

(Hege Siri, i diktsamlinga et øyeblikk noen tusen år)

Æ stakk av med Utropia sitt lese-eksemplar av Hege Siri sin nye bok, fordi æ ville lese den uten å måtte anmelde den. Eller, rettere sagt, æ ville lese den for å se om æ kanskje vil anmelde den en gang. Æ vet ikke enda – æ tror æ har lest mæ gjennom samlinga fire ganga så langt, men. Dela av den – setninge, fragmenta – treff mæ, oppsummere min samiske eksistens på måta æ kanskje ikke har tenkt på før (i tilfelle det ikke e åpenbart: æ har tenkt ganske mye på den). Andre dela slår mæ som mindre interessant, eller mindre gripanes, delvis, tror æ, fordi den samiske historien vårres e såpass forskjellig, og delvis fordi æ ikke syns diktan fungere så bra. For mæ ihvertfall. (der e problemet, særlig om æ skal anmelde poesi (sånt gjør æ veldig sjelden), æ klare ikke helt å se forskjellen på ka som ikke fungere for min del og ka som ikke fungere i det hele tatt, og det føles som en distinksjon æ burde få til. Dikt e min svakeste side når det gjeld litteratur, æ e ikke så veldig flink med dem.

(eller kanskje det heng sammen?) Æ har hørt på Ani DiFranco, i går og i dag – det vil si, æ e på spor 41 av 233, så det går som det går – og nu vil æ klippe av mæ alt håret, kjøpe mæ nye brilla, etc etc. Æ så på skyggen min i gatelysan i går og tenkte at æ kunne sett ut som en mann – if only if only – og det hadde i grunnen vært litt fint. Æ savne – plutselig, nu mer enn ellers – den perioden da æ kunne passere. Ikke fordi æ vil at folk skal tro at æ e mann, men fordi æ ikke nødvendigvis vil at dem skal tro at æ e dame heller.

(det fine e at æ begynte på den tanken, og så kom Inga, og så snakka vi sammen i tre tima, og va blant anna innom kjønnsidentitet (og seksuell identitet som en videre del av det), og den greia med å være litt uklar.)

Og æ gjorde det i går, mens æ satt her – her på VT, kor æ sitt nu også – og så på de nye studentan som gikk lysløypa og tenkte at dem e jo litt søt, litt søt, veldig høylytt, æ oppdaterte facebook med at æ hadde vært på date med mæsjøl, og det hadde vært hyggeligere om æ ikke så på andre menn. Æ venta på at noen skulle spørre, skulle reagere på den delen med «andre» – kæm e den første mannen, Siri? Jo, det e mæ. Eller, nei, det e det ikke. Æ e ikke mann, æ vil ikke være mann, som sådan, men æ vil ikke ikke være det heller. Og det e hovedgrunnen til at æ skulle ønske æ va slankere, for da kunne æ klipt av mæ alt håret og ligna mer; eller kanskje like mye: da kunne æ ligna mindre på det folk vet æ e. Æ like muligheta, æ like valg, og æ like ikke at min fysiske identitet fjerne den muligheten min mentale identitet like å ha.

(og ellers? «noen ganga ser æ på enkelte menn og tenke «om æ hadde satt mæ på dæ ville du knekke i to.'» Og av alle ting her i verden e æ blitt mye flinkere til å flørte med små barn (det høres så suspekt ut, men det e jo så enkelt å flørte med små barn: du smile til dem, så smile dem tilbake, dokker kikke litt på hverandre, ser bort, ser tilbake, også glise en eller begge frydefullt – så starte man på nytt.), eller kanskje æ bare e blitt mindre redd for dem. Barn e fine greier, sjøl om æ ikke vil ha noen.)

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s