Når nostalgien får råde

Allsang på grensen til det uutholdbare

20 Teddy uten filter
Hålogaland teater
Med: Maria Haukaas Storeng, Kristian Fr. Figenschow Jr., Jørn-Bjørn Fuller-Gee, Mikkel Gaup, Guri Johnson, Inge Kolsvik, Ida Holten Worsøe, Sverre Kjelsberg og et 15 manns orkester.
Av: Ragnar Olsen, Iren Reppen, Sverre Kjelsberg, musikalsk leder Bernt Simen Lund og ensemblet.

Når Hålogaland teater bestemmer seg for å feire en levende nord-norsk legende skal det selvfølgelig skje med mest mulig pomp og prakt. Men snakkende bassgitarer og endimensjonale skuespillere som virker som dummere versjoner av seg selv gjør hverken sommer eller kvalitetsteater. Det blir kanskje en publikumssuksess, men det hadde det antakeligvis blitt om konseptetet var «vi har en CD-spiller, dere synger med.»

Alt er nemlig lagt til rette for at dette blir en hitparade uten like. I hvert fall om du er 40+, nordnorsk og har fulgt HT de siste tyve (sånn cirka) årene. Og det er ingen skam i å lage eldrevennlige forestillinger, men da bør de jammen ikke agere å være ordentlig teater. Undertegnede møtte opp på tross av at den eneste sangen jeg kjente til på forhånd var «Samiid Eadnan,» i det håp om at det ville bli en god introduksjon til Sverre Kjeldsbergs liv og levnet.

HT har hatt en takknemlig oppgave med denne forestillingen, det er ikke til å komme unna: ta de mest kjente sangene – antar jeg?, all den tid jeg er minst tyve år unna å være målgruppen – finn noen semi-lokale stjerner, plukk med de fra teateret som kan synge og vips, en hyllest! Når man da i tillegg legger til et 15-manns orkester kan det vel knapt bli bedre, ihvertfall om man liker sånt.

«Jeg har glemt mer enn de fleste har opplevd,» sier Sverre Kjeldsberg, og publikum hyler av begeistring, mens undertegnede desperat prøver å huske hvor jeg har hørt den vitsen før, så jeg har grunnlag for å rope «plagiat!» (jeg husker ennå ikke hvor jeg har hørt den vitsen, så for alt jeg vet er det ikke plagiat, men Kjeldsbergs favorittvits, selv om jeg ikke helt vet hvor jeg skulle ha hørt den fra ham.)

Bruken av Mikkel Gaup som det samiske alibiet skal de dog få ære for, det som kunne blitt platt og fornærmende, er i stedet for blitt noen av de morsomste scenene i hele forestillingen – men da mest fordi «nordmenn er tidvis ganske teite når det gjelder samer»-holdningen er så usubtil at alle skjønner den. Guri Johnson virker tidvis som en av de dummeste kvinnefigurene som noen gang har stått på en scene, og Kristian Fr. Figenschow Jr. er seg selv lik, slik han har vært og antakeligvis kommer til å fortsette å være til teateret går under. (Men det må jo sies at denne rollen passer ham bedre enn den som superslesk attraktiv advokat i Chicago) Iren Reppen kan si hva hun vil om at Dagbladet anmeldelse av stykket hadde misforstått oppsetningens mål (jmf Nordlys på lørdag), men for dem av oss som ikke er Tromsønostalgiske er nok den anmeldelsen nærmere hvordan stykket faktisk oppleves.

Blant de positive sidene må det nevnes at Ida Holten Worsøe og Jørn-Bjørn Fuller-Gee er lyspunkt, men det er de bestandig. (Det var da Worsøe løftet på en fiolinist jeg forsto at dette er en skuespiller jeg kommer til å følge helt til det tar slutt på en av oss.) Fuller-Gee agerer den unge Kjeldsberg med akkurat nok ironisk distanse og innlevelse at han blir underholdende, noe Kjeldsberg selv aldri helt får til.

Forestillingens ultimate øyeblikk kom da publikum skulle synge med på TIL-sangen, det var vakkert, det var høylytt, armer veivet og folket var i ekstase, suksessen var et faktum og det eneste jeg kunne tenke var «hva har jeg gjort for å fortjene dette?!» (Svaret, om du lurer, må være noe sånt som «du har foreldre i målgruppen og du var dum nok til å bli med, sucker!«) Kjøp for all del billetter til foreldrene dine, om de er 40+ og Tromsøbosatt over lengre tid kommer de antakeligvis til å sette utrolig stor pris på det, men redd deg selv og takk nei i tide!

Da forestillingen var over var det eneste jeg satt igjen med en enorm respekt for Nils Utsi, som hadde skrevet teksten til Energi-reinlender på en natt. Forestillingen brukte jeg til å tenke på hvordan man kan endre på oppsetningen for å gjøre det til den perfekte minnehyllesten når Kjeldsberg en dag dør; ikke fordi jeg har et håp om at han skal forgå med det første, men fordi det føles som om det er det dette er grunnlaget for. Særlig når den snakkende bassen, Baby, kommer dalende ned. Tenk dere scenen: Kjeldsberg er død, bassen kommer, spotlighten lyser, og publikum gråter og klapper, klapper og gråter, kritikerne gir seksere over hele linja (i motsetning til nå, når det stort sett bare er Nordlys og Bladet Tromsø som er så lette å glede) og folket er fornøyd.

Selv venter jeg heller på hyllesten til Ragnar Olsen.

Disclaimer: skulle denne teksten vært på trykk hvorsomhelst som ikke er her ville den ikke sett slik ut. Ikke dermed sagt at jeg lyver, men slakt for slaktens del er aldri veldig interessant – gøy å lese, for all del!, men ikke interessant – så jeg ville nok vært hakket mer balansert. Men herregud, noen må jo si nokka som ikke e nesegrus beundring, det får være måte på kor mye skryt HT skal få

One thought on “Når nostalgien får råde

  1. Tilbakeping: Kor langt ut på vidda kan man egentlig havne? « store verk – med fotnoter – og popmusikk

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s