Verden e litt fantastisk, i korte blikk og et ansiktsuttrykk man aldri kommer til å tolke. Æ sa (spurte), på facebook, i statusen min «lure på om du hadde kommet om æ hadde spurt dæ om du ville møtes.» og noen ganga blir alt riktig, verden rette sæ opp, og så sitt man her, midt på natta og stråle av lykke fordi man kan.

Og det e ikke bare din feil/skyld/ditt ansvar (finnes det ingen positiv måte å ansvarliggjøre noen på?), men måten puslespillbitan passe sammen når du va sikker på at du hadde mista minst fire av dem – mine personlige pronomen passe ikke sammen for øyeblikket, æ e ute av stand til å tenke på mæsjøl som en enhet, æ e for mye for sånt. En gang i tida skreiv æ «verden e vakker – og dét e du óg» og æ mente det da som æ mene det nu. Verden e vakker, æ har nydelige venna, og noen ganga får æ ikke sove fordi alt e for fint.

Du e en av de mest fantastiske menneskan æ vet om – og det e helt greit om du tror den her linja handle om dæ, den gjør antakeligvis det.