I går mens æ sto i dusjen komponerte æ et dikt, med en tittel som ikke sømme sæ for offentlig oppføring (det va, etter litt tankevirksomhet og lett omskriving, «[…] e ikke en kuk») og gikk cirka som følger:

Den mannen der borte sier han er et godt menneske

I samisk kultur heter det
den som tier er dypt uenig

Den mannen der borte sier han er et godt menneske

Det må framføres, vet du, men sånn ellers syns æ det va fint. Kanskje æ skal melde mæ på poesislammen neste år og framføre det? Og peike på en tilfeldig utvalgt person som plutselig blir litt ille berørt.

Og ellers så e absolutt alt æ vil si enten hylanes upassende, eller ting æ ikke burde innrømme i all offentlighet eller sånt æ bare ikke kan si høyt.

A: Æ har hørt at X bare e sammen med menn som e minst tyve år yngre.
B: Det skal æ også begynne med.
A: Å bli i lag med syv-åringa? Skal du bli Lommekvinnen?