my heart beats faster when I hear your name..

If I could trace the lines that ran
between your smile and your sleight of hand
I’d guess that you put something up my sleeve
[Josh Ritter – Come and Find Me]

Det e en god dag, som de fleste daga e gode daga, egentlig, i et liv kor æ til stadighet utsette ting æ ikke nødvendigvis vil tenke på, ikke fordi det ikke e interessante tanka, men fordi det e så mye her i verden, det e en uendelighet av muligheta æ noen ganga blir opphengt i å tenke på. Æ sitt på De 4 roser på den fjerde timen, fordi æ ikke får mæ til å gå, æ har litt lyst på en kaffe til, men klare ikke å være fullt så uøkonomisk. Tidligere i dag, da æ kom vandranes inn her, sa kokken som va på jobb hei til mæ, æ tror det betyr at æ e ganske nært en offisiell stamgjest-status. Og æ tror det betyr at æ har meldt flytting fra VT, sukk. (Vi va så nært, men æ tror aldri det va meninga at det skulle bli oss, ikke egentlig.)

Det e en novellekonkurranse på samisk i disse dager (i disse dager e en linje æ knapt får mæ til å skrive og aldri får mæ til å si, det høres teit ut på dialekt, og høres egentlig litt teit ut uansett), og æ vurdere å delta, minst femten side basert på et bilde burde jo ikke være så vanskelig, særlig ikke når hele greia skal bygge på et bilde. Mer informasjon her, og nevnte æ at du kan vinne 40.000 krone? Og at du må skrive på nordsamisk? Det e jo et pluss, eller et minus, eller en ekstra ett eller anna, æ vet ikke. Minst femten side med sammenhenganes fortelling, kom igjen, kor vanskelig kan det være? (æ tror aldri æ har skrevet femten side sammenhenganes fortelling før.)

Øyan mine renn, og hendern mine hold på å revne, det snør ute, og det e bestandig kaldt inne – verden e utilfredsstillanes som den bruke å være, og tilfredsstillanes som den også bruke å være. Æ lar mæ fornøye av de små absurditetan som etterhvert bygge opp verden som æ kjenne den, æ øve mæ på å ikke være dømmanes. Æ tar mæ i å tenke mer på kunsten enn rettighetan til bevegelseshemmede, derfor syns æ det e ille at universitetet sett teip på det som skal være et kunstverk, men som føre til dårligere framkommelighet. (For ordens skyld: æ skamme mæ over å tenke det, æ prøve å snu det, men.. Universitetet nedprioritere den samiske kunsten til fordel for framkommelighet – det e en tap-tap-situasjon uansett kordan du vrir og vende på det. Problemet ligg helst hos arkitektan eller dem som mente det va et godt sted å plassere et kunstverk, vi andre får slite med kæm vi allerhelst vil gjøre fornøyd.)

Og æ skal skrive om Ordkalotten for TromsøBy, fordi det e sånt æ ende opp med når folk æ like spør mæ om å gjøre ting æ e flink til, bortsett fra at æ nu e på min tredje versjon av en tekst, fordi den første begynte som følger

en rystelse er gått gjennom deg, en skjelven som ristet bladene av trær som aldri helt får årstidene til å stemme. Du merket det kanskje ikke, du tenkte muligens ikke over det, og du møtte neppe opp. Men i en rekke timer i en rekke dager som etterhvert ble krystallkalde og gjennomsiktige, var de her. Forfatterne. Poetene. Gjendikterne. Essayistene. Studentene. De var her alle sammen, enten du oppdaget dem eller ikke. Jeg synes synd på den personen som ikke opplevde å tenke «der er Stig Sæterbakken. Stig Sæterbakken går gjennom Tromsøs gater. Der er Juliana Spahr, sett gjennom vinduet på Kaffebønna på Stortorget. Der er Ingrid Storholmen, se der går Kjersti Kollbotn, se, Eldrid Lunden, se se se.» De var her alle sammen. De gikk i våre gater, de snakket i våre mikrofoner, de var hos oss, de var oss, en stakket stund. De betalte 1500 kroner for taxi til og fra Håkøya for å se på Tirpitz-museet, de satte ut rykter om to flasker whisky og et hotellrom, de kom litt sent, de kom litt tidlig, de smilte, de lo, de var, de var her. Her!

Og de var her i forbindelse med Ordkalotten – Tromsø internasjonale litteraturfestival.

Den andre, litt roligere, litt mindre oppkava, begynte sånn her:

I store deler av forrige uke foregikk det, enten du fikk det med deg eller ikke, en litteraturfestival her i byen. Diverse fantastiske forfattere, gjendiktere, essayister, og generelt litterære mennesker du antakeligvis aldri har hørt om, gjestet byen. De brakte med seg nye bøker, gamle bøker, nye tanker og gamle tanker.

Den tredje står sæ inntil videre, sjøl om æ fortsatt bare e på torsdagen. Æ kommer aldri til å bli en mann av få ord:/

Uansett, uansett, æ har den nye CD-en til Adjágas, æ e litt sulten, æ e ganske fornøyd og æ e litt håpløst forelska; alt e, med andre ord, akkurat som det bruke å være. Vakkert, vakkert!

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s