ærlighet e en dyd av nødvendighet for selvoppholdelsesdriften

Æ fikk plutselig lyst til å si: Alt æ skriv e livsfarlig. Alt æ skriv e selvutslettanes. Alt æ skriv e et ønske om å stå ved den dypeste avgrunnen og lure på kor langt fram æ må lene mæ før æ ramle uti.

Problemet, om man kan kalle det et problem (alt e et problem; alt kan problematiseres), e at æ e livsfarlig på en måte æ ikke tror e åpenbar for noen andre. Eller: Æ e livsfarlig, men bare for mæsjøl. Æ legg mæsjøl inn i alt æ skriv – i motsetning til Ellisiv Lundkvist vil æ ikke si at alt æ skriv e sant, når æ skriv om mæsjøl, men alt æ skriv kan være selvutslettanes (og det på tross av at æ presentere mitt liv som ikke-fiksjon (eller i det minste ikke-fiksjon sett fra mitt ståsted), mens boka hennes tross alt presenteres som litteratur/fiksjon/nokka) – det e en ærlighet som gjør mæ enkel å ta.

Man skal ikke være så ærlig, i det minste ikke utfor enkeltsamtala med enkeltmenneska. Men æ høre på andre sin ærlighet, og så kommer æ hit – til det som jo må sies å være mitt room of my own, kor æ både presentere mæsjøl og skriv ned de tingan æ vil huske om mitt eget liv. Det her e ikke nokka æ kan presentere for å virke som en god arbeidstaker, men samtidig e det nokka æ legg offentlig ut på nett – æ skriv livet mitt mest fordi æ antar at det ikke finnes så mange som e interessert i det. Æ skriv livet mitt på dialekt fordi det gjør det mer privat, det finnes så mange som ikke gidd å slite sæ gjennom dialekta æ skriv – æ presentere mæ som et enkelt menneske, men æ gjør det på en måte som ikke nødvendigvis e lett å lese. (Æ tror trikset e å snakke med mæ først, æ tror det e lettere å lese mæ om du har snakka med mæ, tror æ, kæm vet? Det e uansett ikke poenget.) Det bunne ut i en tanke som ligne på nokka ala det her: om noen vil komme inn under huden min, om noen vil ødelegge mæ innafra, e det så mye informasjon om mæ lett tilgjengelig som gjør det til den enkleste sak i verden. Og æ tenke ikke på kontonummer eller adresseforfalskning, æ tenke på noen som finn glede i å destruere et menneske fordi dem kan. E ikke det en forferdelig tanke? Forferdelig og frigjøranes, som den masochisten man tidvis e.

Sammen med en masse andra papirbita i lommeboka mi ligg et sitat av Derrida som æ klipte ut fra den norske versjonen av Le Monde Diplomatique (det e sånne ting æ like å si fordi det høres så deilig pretensiøst ut, fordi æ av og til vil si at «se, æ kan også!,» men det e ganske lenge siden sist gang æ bladde mæ gjennom den, det e langt mindre tid siden sist gang æ leste en bok av Jennifer Crusie, når vi snakke om ting man ikke burde innrømme): «Ethvert dødsfall er slutten på verden.» Under samtalen på Ordkalotten på onsdag – den Ida oppsummerte her – snakka dem om at å skrive va å ville ødelegge kosmos. Det e begge setninga som jo høres like absurd ut som å si at alt æ skriv e livsfarlig – kor høye tanka har du egentlig om dæ sjøl, liksom? – men greia e det her: Det foregår tildels store jordskjelv over alt, hele tida, ka e det som tale mot at æ kan stå for ett av dem, om enn bare metaforisk?

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s