Du og æ og Noereh!

Æ har snakka om cirka én ting hele uka; en ting, kanskje to, e vel stort sett det eneste æ har tenkt på også. Det eneste ene e selvfølgelig Noereh!, og den andre, som egentlig bare e den første i et utvida perspektiv, e det samiske. Ikke det, i enhver uke vil minst 40% av alt æ tenke ordentlig på – ikke alt æ tenke, men aktive tankerekka med det mål for øye å skjønne ting – være samiskrelatert, så den her uka e spesiell mer i kraft av den plutselige forelskelsen, i et utropstegn, i et ord æ ikke egentlig vet om æ kan uttale rett.

Det e for det første ganske fornøyelig at en gymsal æ ikke kan huske å ha noen positive minna fra1, plutselig blir åstedet for nokka så fint – ja, æ fikk litt klump i halsen når vi klappa Noereh! inn i eksistensen (I do believe! I do! I do!), og æ holdt på å gråte når vi klappa inn Susanne som leder og ingen egentlig ville slutte å klappe. Æ håpe det øyeblikket blir et varig minne, å sitte der på de harde trestolan, å se på alle de andre som så like fornøyd ut, å tenke «fy faen, ka e det vi har gjort?» og «kæm som treng å få barn når man kan lage organisasjona?»

For helga besto også av en tidvis enorm språkfrustrasjon, og æ gjentok linja «kanskje vi skal ta det her på norsk» så ofte at æ vel egentlig ikke får lov til å bli fornærma over at noen på lørdagskvelden sa «snakke du samisk?!» Men seinere tok æ det som en fornærmelse – om enn ikke av mæ, men det va en inkludering æ gjerne ville unngått – da noen sa «men dokker burde jo snakke mer samisk, alle som e her vil vel lære samisk!» Som om språk e så enkelt! For det første e nordsamisksjåvinismen så grenseløst frekk at æ skulle ønske æ kunne ha svart på sørsamisk – «nu jävlar, la oss snakke samisk sammen!» – og dernest e ignoransen når det gjeld tidligere tiders språkpolitikk og dens innvirkning på nutida til å få hodepine av (æ vil si sjokkeranes, men æ tror den bare e det fordi æ har tilbrakt så lite tid med andre sama).

Det e ikke så enkelt som at fornorskningspolitikken e over og derfor burde alle som identifisere sæ som sama lære samisk. Samisk kultur kan ikke være en språkbasert kultur på den måten mange andre e, all den tid språket fortsatt e et sårt punkt for mange. Æ mene, ærlig talt, æ begynte å bruke samisk på facebook den her uka, fordi æ skriv dårlig samisk og siden æ ikke like å innrømme det, skriv æ heller på norsk og engelsk. Og æ har vokst opp med samisk som morsmål, talespråk hjemme, med skoleundervisning – dårlig og usammenhenganes, men dog – og det ene med det andre. Koffor i all verden skulle det da være så enkelt som «bare å snakke det» for folk med mindre samiskkunnskapa enn mæ?

Og ja, det finnes en anna side i språkproblematikken, for vi burde jo ikke bruke norsk, vi burde bruke samisk sånn at folk blir trygg, men det e nokka andre får ta sæ av, det e en del av samtalen æ ikke kan stå for.

Det her e første gangen æ har meldt mæ inn i nokka, bortsett fra Bokklubbens barn (og da va æ jo ikke gammel nok til å melde inn mæsjøl), æ har aldri vært med på den typen aktiviteta kor æ føle et behov for å møte likesinnede, æ gjør ikke sånt. Æ e en analytisk, tenkanes person, og det e – antakeligvis – enklest å være sånt på egenhånd. Man treng ikke selskap for å tenke på verden. Men den her helga – å gud, det her høres teit ut, dokker får unnskylde klisjeklisset – minte mæ på at man treng selskap for å endre den. Og æ burde kanskje prøve mæ på sånt også, om enn bare en gang i blant.

Så ja, det e litt teit å bli med i en ungdomsorganisasjon når man e fire år unna å være for gammel til å bli med, men det får ikke hjelpe; æ oppdaga at æ like folk, særlig når det e folk æ kan ha et instinktivt fellesskap med. Og det sjøl om æ ikke har på mæ kofte. (æ vurderte å skrive et blogginnlegg med basis i setninga «å være ung, offentlig same uten kofte,» for æ tror det e verdt en tanke eller to, men æ tror det blir med tanken.)

Likevel ante æ en undertone i helga – en undertone æ nok også e uvant med siden æ sjelden e sammen med andre sama – av nokka sånt som sama sama sama reindrift sama sama sama reindrift sama sama sama ekte sama og det slo mæ at det e de her folkan æ kommer til å krangle med når vi e blitt den etablerte samiske voksengenerasjonen – om en tyve-tredve år vil æ anta. Bare vent, det blir Gaski fra akademia versus… alle andre! Eller så blir æ en av de der forhatte folkan som vende sæ så langt utover i verden at ingen av de ordentlige saman lenger syns æ e relevant. Gaski, liksom, nei, ho får nu bare holde på med det der professortullet sitt, vi har viktigere ting å tenke på.

Og derfor vil æ at Noereh! skal gjøre akademia avskrekkanes for ungdommen, fordi æ vil at det skal eksistere en forståelse av at sjøl om æ bruke kompliserte ord – tidvis også for å si enkle ting – e det ingen grunn til å la være å krangle med mæ.

Men poenget mitt – … æ blei litt distrahert der en stund – e at sjøl om det fantes understrømma av ting æ ikke skjønne og holdninge som plage mæ, så va det fantastisk! Så lenge det eksistere 13-åringa som Hilje, ung ungdom som kan si «æ visste ikke at det eksisterte så mange samiske ungdomma,» så har æ troa på det her. Så lenge det finnes folk som vil debattere vedtekta (♥), folk som reise sæ og sir «Vi burde bruke mer samisk,» folk som kommer bare for å henge med vennan sine og kanskje for å få noen flere, så må det her gå bra. Det vil helst gå godt, og det tror æ det gjør, sjøl om – eller kanskje særlig fordi – vi kommer til å krangle.

Æ skreiv det en gang, et sted (når du blir så gammel som mæ, glemme du ting), at æ vil heller være i en kultur som krangle enn en som e ettergivanes, for det betyr at den fortsatt e så viktig for folk at dem kjempe for sin opplevelse av den. Æ glede mæ til vi skal krangle, og æ tror Noereh! til en viss grad kan sørge for at vi gjør det på et anna plan enn dem som kom før oss.

Det va dét æ tenkte på, den helga æ va med på å stifte en ny samisk ungdomsorganisasjon.

1Ikke dermed sagt at æ har negative minna fra den heller, men gym- og musikkfløya va vel aldri min favorittdel av skolebygget. Sjøl om æ tror det va der, mens klassen vårres va hall monitors – ka det nu enn het, den gang da – æ hadde den plutselige, endelige oppdagelsen at æ va bifil, uten at æ helt huske ka som førte til det, æ huske bare øyeblikket, den metaforiske lyspæra.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s