Aaaa! Æ va på konsert i kveld (det va ikke du! Eller?), og det va himmelsk! Fantastisk! Utrolig! Vakkert og vent og vart og vidunderlig. Æ tror det e mitt lodd her i livet å være Adjágas-forelska. Ikke det at æ tror det e en skjebne æ kommer til å bruke veldig mye tid på å forbanne, men dog.

Æ har veldig lyst å si fornuftige ting om konserten, men æ tror æ treng litt tid på mæ for å få det til, Adjágas treff mæ som regel så hardt midt i det mykeste at det tar en stund før æ evne å formulere fornuftige tanka. Men æ burde skrive et seriøst kjærlighetsbrev – bare i bloggen min, det får da være måte på – om enn bare fordi det eneste æ har sagt offentlig (bortsett fra alle de tidligere blogginnleggan som e litt forelska dem også) e å klage over at Neoncalmmit e by-negativ i den artikkelen som kommer på trykk i Kuiper om en stund. Det e ikke riktig. (At æ bare har en offentlig klage, ikke at sangen e by-negativ, for det e den.)

Uansett. Æ e usammenhenganes og akk og ve og ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ over det hele, så. (Forresten ønske æ mæ trommisen demmes i julegave. Trommisen, håret hannes og tekanna han slo laus på. Hiii!)

Oooo! Poenget! Eller, det æ hadde lyst å si va at æ tror æ e skap-sørsame. Eller sørsame-fetisjist. Eller bare sørsame-fan. Hvilket nok treng en forklaring, men den får dokker ikke. Men ja. Æ tror æ vil bli sørsame når æ blir stor. (inntil videre skal æ bare legge mæ og slutte å snakke tull.)