Det her e mitt trehundrede blogginnlegg. Det skulle man ikke tro (at æ har sagt så mye om så lite, eller så lite om så mye), men det e nu en gang det. 300 innlegg på seks og et halvt år – æ e ikke akkurat overarbeida. (oppdaga æ tilfeldigvis i det æ sjekka profilinfoen)

Det va uansett ikke poenget, og det fantes vel strengt tatt ikke et poeng – men sånn cirka åtte tima etter det forrige blogginnlegget dukka det faktisk opp ett nytt punkt i lista over ting som e til å fnise i hodeputa av, sjøl om æ tror æ va bombastisk og flirte i dyna, for anledninga. (nei, æ vil ikke fortelle, ikke riktig enda – det kommer, det kommer.)

Æ e detaljorientert for øyeblikket (det e æ vel bestandig), og æ tror faktisk æ e blitt flinkere til å huske ting, uten at æ helt vet koffor – æ har vel lært mæ å lukke parantesan mine, æ starta et nytt og bedre liv, eller tenkte på det så lenge at det faktisk skjedde nokka. Tjueti skal bli et godt år (det e pent nødt, skjønne du), det e litt sink or swim det hele, så æ kom fram til at mitt mantra for året skal være Kris Delmhorsts «Little Wings» – det føles passanes og riktig og løsningsorientert (æ får aldri endra verden eller alt som e galt med mæsjøl eller med andre, men æ gjør så mye som vingan mine tåle og resten leve æ godt med). (løsningsorientert e mitt nye favorittord, men æ bruke det bare feil, så det e kanskje ikke helt rett – men det føles riktig.)

Æ har sovet litt lite i natt (sa æ, som om det forklare skriftspråket), æ føle mæ litt svevanes, litt ujevn i kantan, men æ lukte godt (tror æ), æ har funnet min nye favorittparfyme – med mindre «min nye» implisere at æ hadde en gammel, i hvilket tilfelle æ har funnet en favorittparfyme, kanskje. Æ har ganske liten erfaring med sånt (æ e laga av sukker, æ satse på at æ lukte godt uansett?), og æ kunne ikke fortalt noen nokka om kordan det faktisk lukte av den (godt, ikke så sterkt, litt som huden min, men ikke egentlig – som hud, men bedre); ifølge anmeldelsa og teksta æ har lest lukte det som sirkus (sukkerspinn, hestemøkk og sagmugg, visstnok), eller pappeske, konvolutta man kanskje har hatt blomster i, en gang, og en vakker dag kan kanskje æ også si sånt om parfyme, men inntil videre syns æ det lukte godt. Det lukte som noen æ har potensiale til å bli, om æ prøve – det hold i massevis. Æ e sjalu på andre menneska som lukte som nokka, som sæsjøl, uansett (kanskje æ lukte som mæsjøl – nok? HAHA!), æ vet, logisk nok, ikke kordan æ lukte, men æ tror ikke det e så mye (ikke sånt som heng igjen, ikke sånt du merke i etterkant; æ kom, æ så, æ svant hen), æ tror æ har tendensa mot det selvutslettanes på alle plan, ihvertfall på noen områda (ikke alle, såpass vet æ, æ tror det e forskjellen på å være sæsjøl nok utover og å være sæsjøl nok på innsida – men innsida mi får du aldri), og kanskje tjueti skal bli året æ prøve å gjøre et inntrykk som vare. (det va da en svevanes sammenkobling av ka æ lukte og ka æ tenke tjueti skal bli. Æ har forøvrig litt problema med tjueti, æ foretrekke tyve. Kan man si år tiogtyve?)

Det e et sånt år, tror æ, et sånt kor æ snakke og snakke uten å ha nokka å si – det passe vel fint med det grenseløst optimistiske håpet om å fullføre masteroppgaven min.