«then somebody slapped an Edward Curtis photograph on the cover and called it good.»

«She thought he looked nice, rough around the seams
Just the kind of boy who could listen to her dreams»

Æ høre på Hayes Carll igjen (og igjen og igjen) og i går så æ The Searchers og alt lede i retning av at æ vil rømme landet, stikke til Arkansas eller nokka og, æ vet ikke, forelske mæ i en cowboy? (Men ikke egentlig, selvfølgelig.)

[Standing like John Wayne, she is full-framed, she is center stage*]

The Searchers va fornøyelig på enkelte plan, min første John Wayne film!, men – selvfølgelig – utrolig problematisk på andre, samtidig som den føltes merkelig progressiv på et tredje (John Wayne e John Wayne, det va gøy, alle scenan med Comanche og andre gruppe va ubehagelig og tidvis fæl – på et tidspunkt tok karakteren til Jeffrey Hunter fart og sparka sin uintendert tilbytta kone Look ned en bakke, fordi ho la sæ ved siden av han, for ikke å glemme det faktum at han/dem bytta navn på ho, til Look, (fordi det faktiske navnet hennes va for vanskelig), men samtidig så va dama Jeffrey Hunter – som har verdens blåeste øya, du verden – faktisk skulle gifte sæ med («we been going steady since we was three years old, it’s ’bout time you found out!») overraskanes pågåanes, men det måtte vel til, med en sånn treskalle). Og hele årsaken til at æ ville se den i det hele tatt va selvfølgelig fordi den danne bakteppet i min favorittnovelle av Sherman Alexie, «Dear John Wayne.»

Æ fant et opptak av Sherman Alexie, kor han les første del av novella: her e det på box.net – også kjent som novella æ hevda kunne publiseres med tittelen «alt Siri savne i samisk litteratur» (sukk!). Forøvrig også kjent som teksten som endelig formulerte alt som e rett med ideen om elders og dets like:

Q: I don’t want to insult an elder. I know, within the indigenous cultures, that we’re supposed to respect our elders…
A: Oh, no, no, no, you’ve got that all wrong. You’re not required to respect elders. After all, most people are idiots, regardless of age. In tribal cultures, we just make sure that elders remain an active part in the culture, even if they’re idiots. Especially if they’re idiots. You can’t just abandon your old people, even if they have nothing intelligent to say. Even if they’re crazy.
[Q: Are you crazy?]

Og et sitat som e fra John Wayne (i novella, æ tvile på at han har sagt det på ordentlig:D): «[Y]ou’re just engaging in some harmless gender play. Some sexual experimentation. Every boy does this kind of thing. Every man likes to pretend he’s a woman now and again. It’s very healthy.»

Og æ fant Etta Joseph i filmen, Etta Joseph som e hovedpersonen i novella, som va statist i filmen, som «understood gravity in a different way and, therefore, tripped in the rough sands of the desert,» for å la John Wayne, Marion Morrison, fange sæ, som sir

A: I lost my virginity to John Wayne.
(forty-nine seconds of silence)
Q: You’re speaking metaphorically, of course.
A: Spencer, I am speaking of the vagina and the penis.
Q: As metaphors?

Æ elske alt i den novella, fra akademikeren, til den gamle rare dama, fra det overraskanes innslaget av queering, til bruken av repetisjon, til Jeffrey Hunter, alt. Æ har likt den lenge, sitert den ofte, og nu har æ sett filmen og det va rart, det endra litt, intertekstualitet og hermeneutikk og dets like, og ideen om den ensomme cowboyen (i et videre perspektiv enn i filmen, fordi det e den ensomme, hevngjerrige cowboyen, og hevngjerrighet har aldri vært min greie), og det e sånn cirka der Hayes Carll kommer inn igjen – i et videre perspektiv igjen, en slags urban cowboy?, en misplaced malcontent, muligens en lengsel etter nokka udefinerbart, nokka du ikke finn igjen (se også: ideen om å returnere til et siidasamfunn, om «den samiske måten» å løse konflikta på, etc), nokka litt uryddig, nokka uintendert rotate – alt heng sammen på en måte, oppsummert i en mennesketype æ lengte etter men ikke vet kor æ skal finne, en person æ ikke e, men skulle ønske æ kunne være – et ønske om å finne noen/nokka som kunne gi dæ frihet til å være den personen, det e nokka deromkring.

Det e et salig udefinerbart rot, og ønsket om å kunne gi faen, å reise videre, men å være både den veldig forvirra og tidvis dumme akademikeren og den rare, smarte gamle dama, samtidig, mens du allerhelst ikke vil være noen av delan, fordi det finnes en tredje, uvøren, vei, og det e den du egentlig vil ta, men unngår, fordi du tenke for mye.

*Ani DiFranco – If It Isn’t Her

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s