Æ va og hørte på Vigdis Hjort i kveld. Vigdis Hjort snakka om skrivetips, om kordan ho tenke som forfatter, Vigdis Hjort fortalte om anekdota som va så morsom at æ ikke egentlig bryr mæ om korvidt det va sant eller ikke. (Æ tenkte, let me admit it, på «Dear John Wayne» fordi æ stort sett tenke på «Dear John Wayne» for øyeblikket, fordi æ tenke på Sherman Alexie fordi det e sånt man gjør, sånt æ gjør – eksterne ting kom og påvirka det og sånt, men også fordi æ gjenoppdaga «Dear John Wayne» og alt i den novellen e livsmottoet mitt – kor Etta Joseph sir «[Well now, an Indian has to keep her secrets, or she’s just not an Indian. But an Indian a lot smarter than me once said this: If it’s fiction, then it better be true.]» og det va det æ tenkte, «Kjære Vigdis Hjort, favorittforfatteren min har skrevet «it’s a good lie. Charming even.», og du e levendegjøringa av akkurat det, akkurat nu – det e bra, det går bra.»)

Og Vigdis Hjort snakka om kjærlighet, ho snakka om Anne + Jørgen = sant og den boka e fortsatt boka æ har lest flest ganga i livet mitt så langt, muligens fordi æ nesten aldri les bøker om igjen, muligens også fordi den e ganske kort, mest sannsynligvis fordi det e den første boka æ huske å ha lest som æ huske rørte nokka i mæ – den snakka til mæ, om livet, om kjærlighet, den tok min barnslige, barnlige smerte på alvor, og det va ting ho sa i kveld som nesten fikk mæ til å gråte fordi Vigdis Hjort tok sin egen barnlige smerte på alvor når ho skreiv den, og det e ganske fint.

Og Vigdis Hjort snakka om livet, om opplevelsa, om oppfattelsa av øyeblikk på måta som ga mæ lyst til å være forfatter. Ho ga mæ lyst til å ville skrive romana, til å gjøre nokka med alle øyeblikkan æ har plukka opp i løpet av livet mitt – og æ vil skrive, æ vil leve av å skrive, men æ har enda tilgode å oppleve at æ vil skrive romana, eller fortellinge om nokka; æ skriv om mæsjøl, æ skriv fakta, stort sett, muligens legg æ til litt, fjerne nokka, men æ skriv personlig sakprosa (det e det blogging e, for mæ), men æ fikk lyst til å skrive romana av det Vigdis Hjort sa, fordi æ vil gjøre med andre det Vigdis Hjort gjorde med mæ.

Men aller mest vil æ skrive om kjærlighet (og Vigdis Hjort snakka om å skrive erotikk: «når noen tror jeg skriver erotikk fordi jeg har meg så mye, er det helt feil, det er mangel på fysisk kontakt» og om kjærlighet på sånne måta som ga mæ lyst til å lese Roland Barthes» A Lover’s Discourse og Anne + Jørgen = Sant – e det mine to definerende verk om kjærlighet? E det et godt tegn? (Sannsynligvis og neppe)) og om første gangen æ va så forelska at det gjorde ondt, og det fantastiske i at æ va så forelska at det gjorde ondt i en jente æ så fire ganga på ett år. Ho va eldre enn mæ, tre år, tror æ, og det hele fikk en fantastisk avslutning på to tidspunkt: første gangen da æ satt foran datamaskinen og gråt, strigråt, hulka, fordi æ hadde hørt en sang av Dixie Chicks og endelig innsett at ho aldri kom til å elske mæ, og min mor intetananes kom vandranes inn i kjellerstua og lurte på ka som va galt. Æ huske ikke ka æ svarte, men det e fortsatt ett av de pinligste øyeblikkan i livet mitt – ikke fordi æ skamma mæ over smerten, men fordi æ visste at det ikke va en smerte som kunne deles, ihvertfall ikke med mora mi (og det e kanskje nokka æ tenkte i etterkant, men samtidig sitt det igjen som nokka æ tenkte den gang da).

Den andre avslutninga kom en sommer æ jobba på sølvsmia – som æ har gjort hver sommer en god stund – og ho lånte brudekrona vi hadde (butikken har), for å bruke den i bryllupet sitt. Æ huske at æ håpa æ skulle være på jobb når dem kom for å hente den, og æ va det, og ho va der, og ho va fortsatt så pen som æ huska (æ hadde sett ho i mellomtida, ja, men den delen av mæ som studere litteratur, den delen av mæ som les bøker likte å tenke på det som den definitive avslutninga), og æ huske at æ syns mannen ho skulle gifte sæ med virka som en dust – og æ huske at æ konkluderte med at akkurat det hadde æ antakeligvis konkludert med uansett kor perfekt han hadde vært – fordi æ va bitter for pokker: her har æ grått fordi ho aldri kom til å elske mæ, og så va det ingen som visste det!

Og så tenkte æ på den andre kjærlighetshistoria æ vil fortelle en dag, den som skulle handle om mæ og han, men som endte opp med å handle om [mæ og] han og ho andre (og kjæresten hennes, oi), om øyeblikket som fikk mæ til å tenke, ganske rett etter hverandre: 1. Det her e akkurat som det teiteste øyeblikket i enhver teit B-film som eksistere. 2. Det e det her Hans Herbjørnsrud mene når han snakket om å skrive rundt det defineranes øyeblikket. 3. En vakker dag kommer æ til å skrive nokka som kretse rundt det her øyeblikket.

Det e historien som ikke har en slutt, men det e øyeblikk i den som hadde gjort sæ som del av en fortelling, en dramatisk narrativ, men æ vet fortsatt ikke kordan det slutte og æ treng å ha på plass alle trådan før æ skriv det, æ vil spare det til sjølbiografien min, egentlig (det e viktig å ha plana for framtida?), men det e der – og alle de øyeblikkan rulle rundt i hodet mitt.

Og æ vil skrive historien om min første kjæreste, men mest bare fordi den har en fantastisk punchline – tenk at min første kjæreste va syv år eldre enn mæ, dumpa mæ med å fortelle at ho hadde hatt sex med tre andre dame, samtidig, og så endte opp med å flytte til Trondheim og bruke opp studielånet sitt på dop (og det va da man fortsatt fikk hele studielånet utbetalt på en gang, så der har du en god grunn til koffor det ikke e nokka lurt). OK, ho dumpa mæ ikke med å fortelle at ho hadde sex med tre andre dame (og at en av dem va eksen hennes), ho sendte mæ en tekstmelding kor det va forklaringa på at vi ikke hadde hørt fra hverandre på en stund, og som veldig tydelig va komponert for at æ skulle syns synd på ho. Æ e fortsatt litt bitter, men ikke av åpenbare årsaka, nei, æ e bitter fordi æ fikk den meldinga tidlig på morran, og – det må ha vært skolefri eller nokka – foreldran mine hadde laga mæ to brødskive med spekelaks, og æ klarte bare å spise en halv en, og spekelaks e det beste æ vet, og det e jævlig dårlig gjort at æ endte opp med å kaste en og en halv skive med favorittpålegget mitt. Det va forøvrig også kvelden æ dro Tor Håvard med mæ på kino, fordi æ ville se nokka hjernedødt og spise smågodt. Men siden det va den gang da Fokus kino fortsatt besto av bare en sal, va valget veldig enkelt, og det e grunnen til at æ en gang har betalt for å se en film med Steven Seagal. (Exit Wounds va det, og vi heia på at han skulle dø under hele filmen – men smågodtet va i det minste godt!)

Forøvrig syns æ at det e ganske underholdanes – nesten hysterisk morsomt – at æ egentlig bare har hatt ordentlig kjærlighetssorg over forhold som aldri e blitt nokka, mens æ tar alt anna med fatning og pragmatisme. (Så langt, ihvertfall – æ glede mæ til den dagen æ blir dumpa og får kjærlighetssorg så det står etter, fordi æ forleste med på Borghild Krane og planen hennes for den ulykkelige kjærligheten: ho skulle bli dumpa så det sang etter, så alvorlig at alle ville forstå det at ho resten av livet va en slagen kvinne, at ho aldri kom til å leite etter kjærligheta igjen – og æ vet ikke ka det sir om videregåendeelev Siri, men æ syns det hørtes fornuftig ut. Æ gjør forsåvidt fortsatt det, æ vet ikke helt ka det sir om mæ nu.)

(Æ tror forsåvidt det e fordi æ e jævlig flink til å være optimistisk, til å være håpefull, til å tolke alle signalan dithen at det her kommer til å bli så bra, bare vi faktisk kommer oss på samme sida så kan det vare omså kor lenge – æ tror fortsatt ikke på evigheta, med noen, for noen, æ e for kynisk for det – æ e full av hvisomattenår, men når ting faktisk skjer e det liksom ikke så mye å gjøre med dem. Det e trist og det e sørgelig, men verden e som verden e, og sånn forblir det. Pragmatisk. Og delvis kompartimentaliseranes, eller ikke bare delvis en gang.)

Og det va det æ tenkte, om kjærlighet og Vigdis Hjort og romana og skriving. ♥