Æ tenkte på det, etter gårsdagens mislykka blogginnlegg, og æ vil si det her: Æ tenkte å skrive et langt innlegg om Fjellfinnhua – heretter og for evig alltid kjent som F-ord-dokumentaren (kursivering optional) – av Guro Saniola Bjerk; et blogginnlegg kor æ gjennomgikk hele filmen (æ har nærmere tretti side med notata i notatboka mi – skrevet med ganske stor skrift, siden æ skreiv i mørket, men dog), og påpekte alt som e faktisk feil, alt som e insinuert og alt som rett og slett e ganske teit i den.

Æ tenkte til og med å skrive det på bokmål, for å nå ut til folket (fordi folket ikke gidd å lese dialekt), og æ har noen side med tekst i et Worddokument et sted på den lille søte datamaskinen min. Men æ gidd ikke fullføre det. Ihvertfall ikke nu, meget mulig ikke noensinne. Det va en frustreranes film å se på, fordi æ ville stoppe den og si «det e galt; det e feil; æ ser ka du prøve å insinuere og det e galt; koffor i all verden har du filma dæsjøl så mye aaaaaagh», men det gikk over cirka ti minutt etter at filmen va slutt. Den e ikke verdt å tenke på, den e ikke verdt videre debatt, og om det e en debatt så foregår den på et så lavt plan at æ ikke helt ser koffor æ skulle gidde å delta i den. Og det e elitistisk og akademisk arrogant og den gemene hop har også meninge, den gemene hop må da for pokker få lov til å si ting uten å sitere franske filosofa eller nokka (eller kordan nu enn de faktiske motargumentan høres ut), men det e – inntil videre og forhåpentligvis aldri – mitt problem når det gjeld den filmen.

Æ kan diskutere og samtale (helst samtale, æ like samtala) med den gemene hop om ganske mye, men æ blir ikke med om det e den filmen som skal legge premissan for samtalen vårres. Takke mæ til Kautokeinoopprøret (som jo e problematisk, men på en helt anna måte – en måte som faktisk e interessant).