Det regne, og det skal visstnok snø, etterhvert, kanskje sner det også, kæm vet – æ har ikke sett den vulkanske asken enda, tror æ, men det kommer kanskje? Alle flyan står på bakken og plutselig skulle halvparten av folkan æ kjenne ut på tur, men det skjer jo ikke. Æ hold fortsatt en knapp på at vulkansk aske e tidenes mest fantastiske grunn til koffor man ikke kan reise (det e sånt man kan fortelle om til sine metaforiske barnebarn!), men æ skjønne at det e kjipt å helst skulle vært i Tromsø/Moskva/Tromsø/New York/verden men ikke komme sæ dit.

Æ har klart å ikle mæ neglelakk (som ikke e ødelagt), matchanes smykka (øredobb og halskjede) og parfyme på en og samme gang – det e en eller anna form for feminin bragd æ aldri tror æ har vært i nærheten av å klare tidligere.

Og når vi snakke om feminine bragda: æ har brukt de siste dagan på å se på Paradise Hotel. Det begynte med en tilfeldig forbizapping for en eller to uke siden, æ endte opp med å se på hele episoden fordi det føles litt som å se et surrealistisk teaterstykke. Også så æ en hel episode i forigårs og så så æ en hel episode i går og æ merke at æ e litt sjarmert. Ikke av deltakeran, nei, æ legg all skyld på den eller dem som står for klippinga. Det e kryssklipping av en anna verden, særlig populær e typen: «Emil er vannmann, vannmannen er hardtarbeidende» [klipp til: Emil ligg i en sofa, med pute over hodet, og snorke høylytt]. Og dem sir ting, i de innklippa intervjusituasjonan som æ ikke skjønne at folk kan få sæ til å innrømme i godt selskap og omtrent 90% av det hele innebær at en eller flere av dem e sprengkåt. Og dem snakke om spillet som om det skulle være livsviktig, «jeg kommer aldri til å svikte deg» og i forigårs skulle dem kåre Miss Paradise. Det innebar selvfølgelig en strippestang, samt et enkelt spørsmål om samfunnstilstanden.

Alle jenten va dritgod på strippestangdansing – hvilket fikk mæ til å slå fast at det antakeligvis e et gen æ mangle helt – men til gjengjeld va det bare en av dem som kunne svare på kordan parti Barack Obama tilhøre (og ho sa «demokratisk» hvilket jo e litt feil, i og med at de færreste parti nok vil si at dem e udemokratisk), så det betyr at det egentlig bare e en av deltakeran som vet at Barack Obama e demokrat. Og det e jo.. greit nok/helt forferdelig. Æ trodde det va basiskunnskap, men æ har ofte slått mæ til ro med at alt æ tror e feil, så æ kan godt fortsette. Men det imponeranes va reaksjonen til han ene fyren, Stian, på det faktum at ho ene jenta, Caroline, kunne svaret: «jeg bare.. hva ellers har du inni der [hodet], når du går rundt og vet sånt, liksom?» (han virka imponert, det va ikke det, det va ikke kunnskapshat, men det va så mye genuin overraskelse i det at æ blei litt overraska.)

Og det æ lure på e: Kor e de folkan sånn ellers? Kordan finn dem hverandre? Ka gjør dem? E dem studenta? KA STUDERE DEM? (psykologi og nokka-med-media?) Ka vet dem, om dem ikke vet ting om presidenten i USA? Æ mene, reint faktisk, ka slags kunnskap e dem i besittelse av som gjør at dem ikke vet kordan parti presidenten i USA tilhøre, at den kunnskapen virke unødvendig? Æ kan skjønne at folk ikke les bøker, at dem ikke les avise, at dem les Cosmopolitan og FHM og kanskje bare ser på bildan og sminketipsan, men ka dem snakke med hverandre om? Æ e uendelig fascinert over de her menneskan som e så forskjellig fra mæ at æ ikke helt kan skjønne kordan dem eksistere. Og æ e stappfull av fordomma, men dem virke så blid! Og så dum! (men det gjør mæ ingenting at dem e dum, om man kan si det sånn, dem e autonome vesen som kan tenke på det dem sjøl vil, æ fordømme faktisk ikke – sjøl om det virke sånn, æ vet det) Og æ lure på om dem stemme ved Stortingsvalg? Æ lure på om dem tenke på politikk (utover å melde sæ inn i facebookgruppe?), om dem har et bevisst forhold til verden? E dem klimaskeptikera? Ka tror dem på? Kæm tror dem på?

Æ vet ikke helt, men æ e litt sjarmert, men sjarmert på måten man blir sjarmert av småunga, æ kan respektere at dem finnes som individa (selvfølgelig, det e et ekstremt fåtall menneska som ikke fortjene respekt på individnivå, herregud), men æ e forundra over at dem finnes og æ lure på ka slags kontekst dem blei skapt i? Har dem universitetsutdanna foreldre? Har dem foreldra? I «Soap Star Joe» syng Liz Phair «They say he’s sprung from the skull of Athena/Think about your own head./And the headache he gave» og det e det æ sitt igjen med: kor kom dokker fra og kordan blir æ kvitt den her eksistensielle hodepinen? Og kan æ putte dokker i lomma og ha underholdning æ kan trekke fram hver gang æ føle et behov for å se en verden æ aldri kommer til å ta del i?