I natt drømte æ nokka æ har drømt før. Eller, æ drømte fortsettelsen, det huska æ da æ våkna, at æ hadde drømt det æ drømte at æ fortalte noen. Sånn: æ drømte at æ fant et dikt av Tor Ulven, og at det diktet inspirerte mæ til å skrive mitt eget dikt – i drømme va æ flink å skrive dikt, det va nokka æ kan – og det va et godt et. I drømmen i natt drømte æ at æ fortalte noen om det diktet æ skreiv (æ drømte at æ sa det til en spesifikk person, men det va såpass teit at dokker ikke får vite kæm det e), æ sa at «æ vet det høres teit ut, å ta inspirasjon fra et dikt av Tor Ulven, kæm tror du at du e liksom, men det va det æ gjorde, og det e sånt som skjer, av og til, og Tor Ulven kan ikke være for viktig til at æ får lov til å bruke han» (det va et stort poeng der og da, at man må kunne bruke kunsten, æ argumenterte sterkt).

Æ hadde nesten grep på det diktet mens æ sov, men da æ våkna – med et rykk, selvfølgelig – glemte æ alt. Bortsett fra vissheten om at æ har skrevet det, i søvne. Og at æ har lest Tor Ulven, i søvne. For det har æ ikke gjort så mye av i våken tilstand.

Og nu skal æ vente på at Anne Karen kommer, sånn at vi kan stirre på økonomirutinan til vi endelig får kontroll på dem. (la oss krysse fingran.)